er så meget å stå i nå om dagen, prater han, så han tør ikke vikle seg inn i nye affærer akkurat nå; det er om- trent samme sort svar som han gir Grette i dennes saga: at nå er han en gammel mann osv. Og da så Snorre spør etter Skarphedin: «Hvem er den mannen som fire går fremmenfor, blek av åsyn og skarp i dragene, og smiler stort, og har øksen høyt på akslen?» (Paasche's overs.) - og så denne gir kjeft igjen og håner ham, fordi han ikke har hevnet sin far, da svarer Snorre knusende rolig at det der har også andre sagt før. Han har visselig gjennom- skuet Skarphedens avsinn. Det ender dog med at Snorre blir skilledomsmann i saken og dømmer Njålssønnene til 3-dobbelt mannebot, å utrede på flekken; men ingen fred- løshet, «ti slikt er ofte falt ille ut, og folk er blitt drept på det, eller blitt uforlikt» . . . legger han klokt til, og da tenker han kanskje litt på sin egen morbror Gisle Surs- sønn. Enda varsommere er hans holdning på Altinget, da saken mot Njåls tallrike mordbrennere er oppe; snedig oppsnapper han først at her er bestikkelser på ferde, hva er nok til å forspille hele saken, og meddeler Njåls etter- målsmenn det til bruk under prosessen. Men samtidig ser han at opphisselsen på begge sider har nådd en slik høyde at det hele til slutt må komme til å slå om i kamp og få sin utladning der. Da lover han med sine folk å hindre mordbrennerne under flukten å sette seg fast på det vanskelig tilgjengelige sted oppe i Almannagjå, samt at han vil gripe inn og skille de stridende at, når passelig mange er felt. Det holder han til punkt og prikke; det går slik som han i overlegen ro har forutsett. dette mellomværende gir et fortrinlig bilde av mannen.
Laxdølasaga har det samme trekk; vi får hans bunn- løse lurhet, der Gudrun søker ham, og han lærer henne opp i en juridisk dobbelttydighet, nemlig i de ordelag, hvori hun lover Thorgils giftermål om han hevner Bolle
