kamp for tilværelsen. Der, i disse skikkelser, er noe av stammens urstoff å finne. Når jeg eller rettere: til tross for at jeg sier dette, vil man naturligvis atter komme halsende med den blinde innvending at jeg skamskjenner vestlendingen når fanatismen først er tent, tar man det jo ikke så nøye med slike detaljer som f. eks. sann- heten. Og jeg hører alt man mumler og knurrer: Er det da ikke lyspunkter i folkekarakteren? Her mangler et ideelt syn, her mangler ideelle drag. Det nytter vel ikke å svare disse barnslige sinn: Det kan det bli, det kan ut- vikles! endog til samfunnsfølelse! Men som stoff er et folk aldri edelt og ideelt. En folkestamme er et natur-- produkt, et anlegg, animal. Det gjelder ethvert folk. Og det kjenner til syvende og sist kun én lov: egennyttens, egoismens. Dermed måles levedyktigheten. Og jeg taler om og søker også her å avdekke urstoffet, vitalitetens her- lige, evige kjerne i en bestemt oldtidsskikkelse, en av stam- fedrene for det som ble dyktigheten der vest. De skik- kelser er ganske enkelt manende for hver den som står i livskampen; de er en arv som vi simpelthen har å for- valte. Fremtiden ligger der. Og ikke i hengehoderi og selvransakelsens sadisme og i vievannsvætet zoologi. Ellers er det ganske riktig bemerket: Snorre Gode er ikke egentlig det vi kaller tiltalende karakterer eller hyggelige bekjentskaper. Jeg har før kalt dem Nordsjø- bassengets menn; Norge vôks, blomstret og sank sammen med disse, i og med disse. Deres blå blikk skar glass, om det trengtes. De var kjernen i vår virkelige storhetstid. Snorre Gode var forresten heller ingen himmelstormer, ingen ateist. Hans ætt var fra Ytre Hordaland, med en liten dråpe irsk blod på morssiden, nemlig gjennom Olav Feilan's datter. Han, og særlig hans forfedre, Mostrar- skjeggene, var blotmenn. Og de het alle noe på <Thor>> (Thorstein, Thorgrim). Ja, han selv het opprinnelig
