ikke ende på hva disse sadistiske dyreplagere lar henne gjennomgå av sjelspinsler; man tørker blodet av hennes frender på serken o. 1. Forfølgelsen er så fanatisk at en nesten faller på den tanke, at her må simpelthen restene av et bortkommet eventyr spille inn. Men dess mer for- stenet og ufølsom blir hun. Til sist tar en særling, og brorsønn av hennes elsker, henne med på vikingferd, sel- ger henne til fremmede menn, som leier henne bort etter håret, mens en går bak og bruker svepen. Senere støter han igjen på henne og kjøper henne tilbake, kler henne opp, tar henne atter med ut til Island. På ny skjer det samme: han reiser ut med henne igjen, selger henne i Sverige. Og atter kjøper han henne igjen i en elendig forfatning og da er hun omsider blitt myk; og hun kommer tilbake til Island. Men nå vil ektemannen ikke ha sin kone igjen. Det er ikke bare det, at sagaens kvinneplagere ikke virker helt velbevart. Men sagne- mannen selv gider ikke følge med i hennes siste levetid bare anfører etter rykter forskjellige løse versjoner om hvordan det gikk henne. Det er kvinnen i en skjær mann- folkesaga, hvor hun slett ikke blir forstått.
Sagnemannens syn på den slags kvinner er i grunnen noe av det samme som vi møter ved tegningen av barn. Sagaen forstår heller ikke dem. Der er barn voksne, kun av mindre vekst, som står til fullt ansvar for hva de fore- tar seg. Og det vi kaller oppdragelse, har visselig vært overmåte rasjonaliserende; lekene har ofte, ser vi, vært av skabrøs art, idet de små f. eks. ettergjorde de voksnes tvilsomme skilsmissesaker o. 1. (i Njålssaga, f. eks.!). I den ovenfor nevnte ujevne, men i meget særdeles gamle saga om Svarfdølene, hvor hovedmotivet er beitestrid og kamp om teiger, drap på huskarler o. 1., forekommer en betegnende, liten scene (kap. XIV), hvor en av heltene, Thorstein, tar imot sin datters barn Sigrid og Klaufi: det
