IV
Skikkelser, sagaen forsto og
ikke forsto.
En annen sak er at denne sagaens knapphet iblant henger sammen med dens svakhet: at det er skikkelser den ikke forstår og da særlig blant kvinner, skjønt den også der har tatt vare på alle momenter, så et moderne menneske kan restaurere skikkelsene. Jeg har sett en enkelt slå hen på, når jeg før behandlet skikkelser sagaen ikke forsto, at det var lesning av psykiatrikeren Freud som skulle ligge og leke bak mitt syn. Likeoverfor skribenter, som har sitt fra bøker og hvis ordrike artikkelserier er preget alt igjennom av ufordøyet lesning, er det ganske nytteløst å hevde man ikke har lest en stavelse av Freud. Man får i stedet rolig fremture i sitt syn. Ti den, som er oppvokset på landet i Norge, han har vært til stede ved og sett de samme scener som i sagaen, han har hørt de samme mennesker tale, ja, han har opplevd endog sagaens replikker. Og Freud er, ganske enkelt, overflødig for ham, især hvor det gjelder saga.
Et nytt eksempel på en kvinne, sagaen ikke forsto, fin- nes i Svarfdølasaga, nemlig Ingvild Fagrkind, en merkelig skikkelse. Denne saga er i emne sikkert en av de eldste; ætten er ellers fra Namdalen, og dens helter er rå og hårde mennesker, tilsatt med meget eventyr-stoff. Ingvild er en vakker kvinne, som er kommet på det sorte brett blant mennene; frilleslag, hevnsyk og mishandlet; blir til slutt helt umedgjørlig og på tverke, så det ender med eventyrets «klippe-klippe». Hun dukker siden opp i sagaen og hindrer forlik mellom de stridende helter, blant dem sin forhenværende elsker, enda hun nå er gift med en tredjemann. Hun er tydeligvis hysterisk. Og det er
