smalemann kan det gis, at han legger merke til og minnes så meget og kan fortelle i detalj alt vedkommende ut- seende, våpen, saler, klær for ti mann, som han gjør; allikevel virker det papir, og ikke muntlig. Men i eros er Laxdølasaga ikke litterær.
I denne forbindelse kommer jeg til å minnes også en annen saga, riktignok en temmelig ille medfart, men over et ekte og gammelt sagastoff med fortrinlige avsnitt, nem- lig Viga-Styrs saga, en saga fra Snorre Gode's krets, med slekter som er kommet fra Norge nordenfor Nidaros. Jeg tenker på hvorledes den saga «snakker» erotikk: det glir ut i og skjer gjennom handling. Der er en scene med litt grotesk brudd mellom to ektefolk, nemlig en av saga- ens helter, Bardi, som er gift med Snorre Gode's datter Aud; han er dum og noe intetsigende, hun derimot et betydelig menneske, som slekter sin far på. De er satt over til Norge, og er nå gjester hos sin frende Svein Hårekssønn i Tjotta: «Slik bar det til en morgen, da de begge var ute i skemma, at Bardi ville sove, men hun ville vekke ham; da tar hun en liten pute og kaster i ansiktet hans som for spøk. Han kaster tilbake, og slik driver de på noen ganger. Men én gang kaster han den til henne og lar da hånden følge med. Hun blir sint og får tak i en sten og kaster på ham. Og ut på dagen, etter drikken, reiser Bardi seg og lyser skilsmisse med Aud; sier, han finner seg ikke i overlast hverken av henne eller andre mennesker .» Dermed skiftes eiendeler, og så reiser han sin vei til Gardarike. Om Aud heter det, at hun siden ble gift med Thore Hunds sønn. Det ekteskaps- interiør med bruddet er episk gitt og uten betuklende fingrer. Det er saga. Handling, ikke sensualistisk ord- gyteri. Ved nøyaktig øyesyn innvinner vi allikevel i grun- nen det hele bilde av forholdet mellom disse to ektefolk.
