og med overlegen reisning svarer hun til sist sin sønn de kjente ord, hvem hun elsket mest av de menn hun har møtt: «Mot den var jeg verst som jeg elsket mest.>>
Lett og fint og skjebnesvangert er den historie fortalt. Der er riktignok kjærlighet. Men der er ikke sensualisme, ikke bare snakk om kjærlighet; men kjærligheten setter seg befriende ut av seg selv og handler. Med en slik saga i minne synes det underlig at ættesagaen kan ha fått ord på seg for å inneholde bare beretninger om kamp og sår og mannefall. Den handler like så visst om kjærlighet. Den er bare ikke ordflommende sensualisme, like så litt som den gjemmer religiøs eller katolisiserende sensualisme. Menneskene snakker ikke erotikk. Sagaens eros er preget av den monogames sky her, slik som vi møter det i Grettessaga, der helten rister av seg noen kåte, knisende jenter med et par obskøne viser. Også i kjærlighet handles det, også der er det epos: av gestus, noe man foretar seg, en brå vending får man vite, hva som føles og tenkes. Og det er det geniale. Hvor disse skikkelser dog er ekte og velgjørende fjernt fra de saga-helter og -heltinner som nå fyller folkelesningen, fra denne intime blanding av og omstendelige svelgeri i erotisk og religiøs sensualisme en servering forresten som til alle tider har huet de brede lag; ti de klamrer seg til og svirer i denne gjengse og fatalistiske lære om det som heter synd og syndens sold, det gjelder bare å sørge for at straffens størrelse og pinen veier opp mot eller overgår den liflige synd, pendler over i sin motsetning: sadisme eller botferdig selvspekelse. Har vi glemt f. eks. Peter Nansens litteratur og dens suksess? den gang da selv aldrende, tykkhudede presse- folk lå nesegrus og prøvde å himle, mens vi vantro mintes Heines vers, som vi gjorde det senere ved «nyromantik- ken>:
