var en god tidende og Kjartan er vel verd det, om han får en god kone, og hun lot straks talen falle og gikk bort og var blodrød.» (Bie's overs.) Så begynner Bolle å ha sin gang til Laugar og setter igjennom at han får henne. Bedraget er således av samme art som det som tegnes i den overmåte interessante, men litt defekte saga om Bjørn Hitdølakjempe den til dels vidunderlige saga om de to skalder som ikke forlikes hverken i kjærlig- het eller i diktning. Dernest fortelles om Kjartan og det store avskjedsmøte med Ingeborg, da han forlater Norge. De elsker åpenbart hverandre; men han holder sitt ord til Gudrun og får det kostbare hodelin med som gave til sin festemø. Så kommer scenen i det store høstgilde hos Olav På på Island, da Kjartan allerede har ektet Hrevna i stedet: Gudrun kretser om hodelinet; i selvpinsel vil hun først at Hrevna skal ta det på seg, men Kjartan blander seg i samtalen og sier nei; da ber hun bare om å få se det, og de to går til det utebur, hvor det er: <Hrevna låste opp en kiste og tok fram gudvevsposen, og av posen tok hun motren (: hodeplagget) og viste den til Gudrun. Hun bredte ut linet og så på det en tid, men mælte hverken last- eller lov-ord om det. Så gjemte Hrevna motren, og de gikk tilbake og satte seg hos de andre. Siden ble det skjemt og glede.» (Bies overs.) Nå er selvpinselens fase over, den treske skinnsykes og hevnens er inne: hun lar linet stjele og brenne opp. Det er bl. a. forskjellen fra Hitdølakjempes saga, at der er det bare de to menn som spiller mot hverandre. Men så rører også til slutt Kjartan på seg og tar hin ublodige, men for- smedelige hevn over fosterbroren og hele hans husstand, idet han i tre dager legger seg mannsterk om deres hus og tvinger dem til å forrette sin nødtørft inne. Gudrun får, som bekjent, senere Kjartan drept; så blir Bolle drept, og han igjen hevnet. Siden blir hun nonne. Menneskelig
