Men tilbake til den ytre bygning, som disse sagaer hadde til felles til dels med balladen: Da det hendte, var sagaen kommet inn i et ganske nytt luftlag. Da var ætte- sagaen solgt, da viste den helt utover seg selv.
De populære sagaer er de som slites; det går med dem akkurat som med de populæreste folkeviser siden: der er også variantene flest, tildiktningen hyppigst. Og det som sliter på en saga, er særlig to ting: popularitet og klerke- fingren. Og bevarelsen har vel, som sagt, ikke synderlig med selve heltens ætts eller med hans etterkommeres tall- rikhet å gjøre.
II
Sagaen om Viga-Glum og
mannfolkesagaer.
Så er det en helt annen gruppe sagaer, hvis særmerke er at de har holdt seg godt. Det er just sagaer som den om Viga-Glum, friske, upopulære, fordi de er uten noen slags sensualisme og aldri kom inn i den mote-hvirvel, hvor eventyret og balladen kjørte rundt med sitt publi- kum. Og derfor u-slitte. Mannfolkesagaer, der erotikken enten kommer med i annet plan, eller simpelthen mangler som motiv (f. eks. i Hønsathores saga, Valla-Ljots saga). I Viga-Glum's saga spiller den ingen rolle som konfliktens opphav, skjønt den nok nærer fiendskapet, idet motpartens mann Thorgrim nektes det giftermål som Arnor senere ved Glum's mellomkomst får i stand; og det er også litt skinnsyke til stede, idet Steinolf ved leilighet hugger ned Arngrim, som har ord på seg for å snakke litt for meget med hans kone; og hennes atferd ovenpå drapet synes å bekrefte folkesnakket: hun reiser straks sin vei fra ham.
