hørerne. Det trekk er det som også har sanket om ham all tåkeheimens trollskap. En mann med kjempekrefter, som er svær til å ville ta tak med alle, - som siden slåss med jøtner som selve guden Thor, med dødninger i grav- hauger og med gjengangere. Denne Grette er tillike en klodrian med hendene, dårlig til arbeid i tre eller jern.
Denne art popularitet går iblant også utover sagaens tempo; ættesagaens vilje, dens strenghet og høye historiske himmel mangler stundom. Tilhørerkretsen ville bare ha folke-eventyr. Og denne sans for det stillestående genre- bilde har da til følge at det hele dovner av og er ved å falle fra hverandre. Det faller ennvidere fra hverandre i episoder oftere enn i andre sagaer - en mangel på fast komposisjon, som dramatisk beveget og uten stans stevner fremad den hele tid. Og det er synd ved en slik fra først av merkelig karakter-tegning. For det er Grette-skik- kelsen; han er som stoff en av sagalitteraturens merke- ligste, originaleste. Og den påheftede Spesthått er en tributt til det samme, avsnittet om sagaens helts bror Thorstein Dromundr, som reiser til Bysants og der blir holdt av en rik dame, gift med en dott av en kjøpmann, og blir hennes trøst i kjedsomheten.
Grette's saga har visselig vært fortalt umåtelig ofte og langt nedover i tiden. Men kanskje blir følgene især på- tagelige ved den før nevnte saga om Finnboge, hvis ætt skriver seg fra Hålogaland, en utpreget islandsk saga, idet den som antydet røper stor uvitenhet eller likegyldig- het i det historiske og vedkommende norske forhold, f. eks. med hensyn til finneskatten, hvor en enkelt mann ror forbi i sin båt for å hente den i Finnmark, nesten som i folkevisen- smått stell i det hele, horisontløst, lukter barnekammer-publikum. Det er samme sort forunderlig fjernhet i historisk syn, der helten oppholder seg hos Håkon Jarl og blir sendt til «Grikland» for å kreve en
