I
Sagaens troverdighet og litt om det
som sliter på den.
Som alle vet, har det vært forskjellige meninger opp- over i tiden om vår ættesagas rent historiske pålitelighet. Man har i almenheten sett på den nærmest som eventyr; noen som en slags underholdningslektyre, bortimot kunst- ferdige romaner det siste merkelig nok, enda man visste at de jo i sitt opphav slett ikke var diktning i vår moderne forstand, men at de var et utslag av og ledd i ættekultus, altså en vesentlig del av selve folkets religion og evighets-tro. Men da Knut Liestøl for tre-fire år siden utga sitt arbeid Norske ættesogor (1922), fikk vi viss- heten, fikk vi grunnlaget for det riktige syn her; hans bok betegner i stillhet et vendepunkt. Denne Skraddaresoga fra en Åseral-gård godtgjør at den muntlige tradisjon uten støtte i skrevne papirer kan holde på begivenhetene vesent- lig riktig i smått og i stort gjennom sekler, hvilket skulle bevises. Den bok skaper av den grunn epoke i saga- forskningen. Bygdetradisjonen kan selvfølgelig gjøre små feil eller glemme eller gå surr i navn; men den viser seg på den annen side å ha rett like til de minste detaljer jeg minner her om det fornøyelige trekk at det etsteds i
sagaen tales om firkantete penger. Man visste nok at det
