merkelige og enestående og geniale ved denne saga. Selv den gresk-klassiske oldtids litteratur eller myter kjenner så vidt jeg vet, ikke antydning til dette motiv. Men sagnemannen har ikke forstått problemet: at den elskede person smuldrer til modell. Han står og lytter forundret til det smuldrende spill: Thorveigs seid! sier han. . . Dog er det der alt ytringsformene, alle fasene! Endog hennes dikter-modellens selvløse svermeriskhet og vidløftige higen tilsist er der, valkyrjefasen er der.
At det i grunnen er noe av den samme konflikt som ligger og murrer i Michel Angelo's sinn, synes bl. a. hans behandling av det kvinnelige legeme å antyde: kvinnen som sådan er i hans skulptur ikke sjelden på vei til å bli borte.
Men den psykologiske innsikt i problemet geni og menneske er forbeholdt nutidens diktning. Som bekjent er det f. eks. motivet i Zola's L'Oeuvre, hvor forfatteren symbolsk lar helten Claude, malergeniet, den gjennom kunsten uthulte ham av et menneske, til slutt henge seg ved siden av sitt mesterverk; Zola gjør seg riktignok skyldig i den feil, at han forblander litt suksess-syke og forfengelighet med selve kunsten. Og Ibsens siste drama behandler jo samme problem; men han er vesentlig opp- tatt av modellens skjebne.
Altså et aktuelt motiv. Og det er mulig at ennå den dag i dag den siste bok over Kormaks sagas motiv er uskrevet.
For her ligger den egentlige og virkelige og tragiske spenning gjemt mellom liv og kunst. Bare seminarister med svak hjerne kan gå omkring og i stedet gumle noe om kunst og moral.
(1918)
