øyeblikkelig kunne stå klart for flerheten av tilhørerne, eller iallfall for de beste av dem, måtte trenges i bak- grunnen eller sløyfes. Det går ut over innviklet psykologi, som iblant også er den fine psykologi.
Det er den nemlig i denne saga. Intet under derfor at dens motiv under behandlingen kom til å lide av de nevnte svakheter. Motivet er helt moderne, et av de mest yndede i nutidens analytiske diktning, et hovedmotiv i den. For Skandinaviens vedkommende møter vi det især i dansk litteratur. Men det store eksempel er Lykke-Per og Jacobe i Henrik Pontoppidans merkelige og dype bok.
Men ikke så sjelden har selv den moderne roman ikke forstått, det vil si: begrunnet dette sjelelige fenomen, dette «brigdmæli». Bl. a. fordi den ikke er oppmerksom på, at det i virkeligheten er sin egen kunstner-sjel som sådan, dens forfatter tegner, i dens avmektige møte med en sunn og naturlig og villende kvinnelighet. Av den gode grunn, at det er et alminnelig estetisk begrep som behandles, at romanen er historien om individets forsvinnen og dets remplasering ved modellen at det altså uten hans vitende er et utpreget litterært problem, han strever med. Derfor blir det også lett i disse romaner noe utvisket og lite individuelt over personene; den forfaller i kunstnerisk holdning, i konturen.
Kormaks saga er en slik litterær affære. Helten er heftig i sin attrå. Men han visner foran besittelsen. Det er noe litterært, noe slitt ved hans kjærlighet. Menneskelig talt er den altså ikke brennende nok. Det er en skald, som setter sin kjærlighet ut av seg i kvad til henne. Fra elsket person glir hun mellom linjene i hans kunstlede drótt- kvætt over til å bli den besungne gjenstand, til modell. Deri ligger det sentrale i dette elskovsforhold, som er tragedien om geniet og mennesket.
Konflikten har sagnemannen altså iakttatt. Det er det
