dog var det også her opprinnelig et genialt øye på ferde nemlig den første sagnemann, som samlet inn momentene og satte det sammen.
Men heller ikke Kormak er alltid tydelig nok i tegnin- gen; det uvilkårlige er misligholdt, fordi motivet simpelt- hen gikk over sagnemannens evne og forstand. Eller ble slitt ut, gikk fløyten under den stadige gjenfortelling de lærde får avgjøre det. Hans erotiske motløshet har for- telleren ikke fattet; han anvender en seidkjerring, Thor- veig. Men den bruk fører ham straks opp i en indre teknisk svakhet. Man spør nemlig: men hvorfor brukte hun da ikke sine trolldomskunster for å gjøre sine egne sønner usårlige i kamp mot Kormak? Det gjør hun ikke. Men etter deres fall bruker hun kunstene, nemlig for å hevne dem. Dette seidmotiv skaper også en ny svakhet: sagaen beretter ikke hva hun foretar seg av seid, hvilket episk sett hører til. Sagnemannen har momentene, for- teller riktig, men han motiverer altså feil.
Det er nemlig dette som er det eventyrlige ved ætte- sagaen: leser man den nøye, så merker man, at fra først av var det et øye på ferde, som samlet inn alle momenter, var overalt. Intet trekk unngår den opprinnelig; det er bare det at enkelte trekk har mistet lys og farge, bleknet, fordi grosset av publikum ikke var helt med. Og i paren- tes vil jeg her innskyte, at det er disse bleknede trekk, disse unyttige motiver, som i mine øyne mer enn annet beviser ættesagaens historiske sanndruhet.
Den uferdighet er altså sagaens offer til sitt publikum. Det gjelder ofte den kvinnelige psyke, ennskjønt selv valkyrje-fasen hos Steingerd ikke har unngått sagne- mannens iakttagelse. Sagaen var muntlig. Vi må alltid huske på det, at man altså ikke kunne blade tilbake som i en moderne roman og lese opp igjen. Det vil med andre ord si: Det, som psykologisk var så innviklet, at det ikke
