svakhet som kunstverk. Ti hennes følelse etterpå mot Kormak, skuffelsen, bitterheten, forakt, ja, hat iblant, spiller i den indre bygning like stor rolle som Kormaks «brigomæli> gjør. Det er den skygge, som følger henne ved alle hans tilnærmelser siden; det er for hennes ved- kommende den psykologiske tapp: hun mener han vil i grunnen ikke eie henne; for hennes øyne har han stundom tegnet seg som noe av en pjalt. Men hun glem- mer ham dog aldri.
Steingerds skikkelse har i det hele sagnemannen latt ligge; forståelsen av henne er neppe påbegynt, hun blir trengt i bakgrunnen, blir borte i dis, uten klare trekk. Man savner ved tegningen det impulsive, som avdekker og som det ellers er sagaens styrke å gi; engang sier hun nok drastisk og liketil, at hun reiser sin vei fra sin mann, at hun ikke vil være gift med en «Rassa-Berse» (oppnavn etter hugget i låret). Men stort andre umiddelbare utslag av bitterhet er det ikke. Ellers skimter man at hun har vært vakker og velskapt; men noen særlig stor intelligens kan det ikke ha vært.
Denne knapphet i det sentrale kan undre oss, når man ser at sagnemannen har plass til den forholdsvis uved- kommende Berses saga. Kanskje har tilhørerne og litterær mote øvd innflytelse her på sagnemannen; mulig er det den endelige nedtegner som bærer skylden for den utyde- lige profil den slags får de lærde avgjøre, om de kan. Men skikkelsen forflyktiger seg videre, i den fase nemlig, da hun er på vei over til gold valkyrje, da utlengselen kommer og hun overtaler sin mann til å reise med henne til Norge. Og derover øker endog reisetrangen: Bjarmelands- ferd! siden Danmarks-planer! . . . Et blekt føleri, et uklart svermeri: hun har fått kyss av og sittet på en dikters fang. Men dette trekk av utfartslengsel har sagnemannen den siste av dem ikke forstått; han bare refererer. Og
