aldri til store sammenstøt eller blodige oppgjør. Man får jo også innblikk i, hvorfor: Det er nemlig altsammen forholdsvis fredelige folk, som åpenbart nødig setter sa- kene på spissen; de har imot drap til unyttes; og hver av de to ektemenn er ikke så langt fra å være en dott. Man ser i så måte folke-arten f. eks. av de mange ublodige holmganger, av alle de pedantiske kampregler, som der- under nøye overholdes og legger en merkelig døsig luft over våpenstevnet. Da er det så menn annen sort holm- gang den i Gunnlaug Ormstungesaga, annet kok i blodet! I Kormaks miljø kommer sagaen lett til å gjemme mere psykologi enn den blir skikkelses-skapende.
Men det er en annen og indre grunn som henger intimt sammen med selve emnets art.
Nå er det nok så, at Kormaks saga er en saga om kjærlighet. Men det er ikke den egentlige grunn; for det er mange sagaer om erotikk som ledende motiv. Det er mange flere enn man ved første øyekast skulle tro. Ser man nemlig nøye etter, er jo de fleste sagaer bygd opp om kjærlighet; den er tappen, hvorom begiven- hetene dreier seg. Som rimelig og rett er, selvfølgelig: Gunnlaug Ormstungesaga, som er hetere enn Kormaks, Laxdøla, som er langt mer nyanserik og finere i behand- lingen av dette motiv det underlige spill av tiltrekning og frastøten, Vápnfirðingasaga, hvor det oppstår kulde mellom to hjertensvenner og besvogrede på grunn av en skilsmisse. Og jeg kunne bli ved slik å regne dem opp. Ættesagaen handler om kjærlighet i langt høyere grad enn man vanlig tenker. Iallfall står det kvinner bak. Og hvor det det gjør, blir jo selvfølgelig motivet i siste instans alltid av erotisk art (Njålssaga f. eks.). Ja, selv en så uerotisk og mandig saga som Egilssaga går etter min mening ikke fri: hovedskikkelsens forgjeves kamp mot Gunnhild kongemor får først sin hele og egentlige for-
