han føres inn i sagaen på (kap. 84): han dukker opp av havet hin gang ved Skottlands øyer som et strålende eventyr-vakker kar, langt fagert hår-og redder Njåls- sønnene. Han er fremmede høvdingers og jarlers mann, ferdes i høye sirkler, seiler i vesterviking som en kongs- sønn, og han er hjemmevant ved hoffene, både i vesterled og i Norge. Men sagaen evner ikke å trenge inn i hans vesens fibrer; den melder nok om et og annet, som røper et uvant stoff; således når han skjenker gaver: det er ikke gullringer eller skarlagenskapper, men det er et «sølv- smykke med fire gullkors på» (kap. 147). Det er enn- videre en annen sort kraft enn den, sagaen kjenner fra før; han bar det i mindre grad også i munnen enn dens gamle helter. Etter mordbrannen på Njål's gård sover han ikke for tanken på den: «Ingen talte Kåre så ofte om som Njål og Skarphedin,» står det (kap. 132); «aldri lastet han sine uvenner. . .>
Det er i den gamle saga hjemløse, som tross alt sitter ulægelig fast med sine hjerterøtter i sitt land, som Egil Skalla-Grimmssønn. Og der er dem, som er løsnet, er helt rykket opp. Til denne gruppe hører Kåre. Men denne gruppe er rikholdig og omfatter alle avskygninger av mettet utlengsel, helt fra karikaturen til den ensomme, med den store verdensbevissthet som livs-ervervelse. I Laxdølasaga (kap. 73 og 77) har vi en type på den først nevnte avskygning: Bolle Bollessønn, som når like til Miklagard og får snakke med selve Bysants' keiser. Han satt av sted, fordi den mann synes ham «fávíss», som ikke har sett mer enn Island, sier han; han styrer jafsende fram i det strålende utland. Så forspiser han seg på rom- met, hans hjerne tåler ikke synet av prakten derute. En kostelig skikkelse, som er blitt ganske svimmel av å komme uti kongesagaene har vi typen i Sigurd Jorsala- farer. Og så vender han tilbake til sin fattige øy som narr-
