Den kraftsats er sagaens siste ord om Gunnar på Lidarendes hustru.
Jeg mener altså for å samle resultatet - at sagaen med hensyn til Hallgerd har holdt seg virkeligheten så underdanig, at opprinnelig alle momenter til dypere psyko- logisk forståelse visstnok er kommet med. Men det nytter ikke, sagnemannen gjorde den erfaring at tilhørerflokken i henne kun så en tyvekvinne og forholdt seg helt igjen- nom usympatisk, eller i det minste ganske likegyldig. Så slo han om; for var publikum ikke med straks, kunne de jo ikke som ved en bok gå tilbake og se etter på ny. Det er en direkte følge av den levende muntlighet. Og han føyde da også inn episoden om «tyvsøyne», som brutalt og uten all psykologi tok sikte på hevn-akten mot den gjer- rige og kranglevorne Kirkebøbonde: den avstempledes på forhånd som rett og slett tyveri. Bevisst og partisk er det altså gått for seg at skikkelsen nå hører til dem, sagaen ikke forsto. Her var medarbeiderskapet mellom kunstner og publikum til skade for sagaen.
V
Forholdet er således et helt annet enn ved en annen. skikkelse i Njålssaga: Kåre. Han er et eksempel ikke på partisk servering for et publikum som ikke ville forstå, men på sagnemannens egen manglende evne til å opp- fatte og fastholde trekk. Momentene, som skulle skape konturer, er blitt borte, så disse forflyktigedes; sagnemannen oppga ham, berettet til sist et par uvedkommende episoder fra hans samvær med Bjørn på Mørk.
Man mistet ham mellom fingrene. Og det kommer ikke av at man ikke satt i stor beundring for ham; den er uten brest og lyte, vi behøver bare å minnes den måte
