gjerne vil bli kvitt, så slår Gunnar til i ufattelig god- fjottethet og kjøper den. Og vender altså tilbake til Lidarende med fantordene, uten matvarer, men med én munn til å fø på! Det faller fra sagaens side ingen be- merkning om dens helt i anledning av dette reisens resul- tat. Njål redder situasjonen, idet han får høre om saken og sender sin venn hva han trenger. Men da er det Hall- gerd skikker den irske trell av sted med ordre til å stjele på Kirkebø og så sette ild på stabburet med det matlager som blir igjen. Det er et peik, en hevn-akt hun foretar mot forhåneren på Kirkebø, for å avtvette den svivyrding, hennes mann hadde vært ute for. Hun grep ikke til blod- hevn, ti hun hadde ingen helt for hånden; men hun hadde denne ubrukelige latmakk av en trell, som de prakket inn på hennes natthue av en mann. Dette er «tyveriets>> sammenheng. Hverken i sitt motiv eller i fremgangsmåten er det altså tyveri. Men det antyder ikke sagaen med én stavelse; ti da ville det falle skygge på dens helt Gunnar, som iallfall i denne affære viste seg som en fullblods Gudbrand i Lien.
Så er det episoden med buestrengen, som sagaen lar skimte igjennom kunne reddet Gunnars liv, om Hallgerd ikke hadde svart nei, da han ber henne sno en ny av sitt hår sammen med hans mor; hun minnes hans kinnhest, sier hun (kap. 77). Hvis det trekk og de ord ikke er senere tilsetning av en prestelærd kvinnehater, så blir jo unektelig dette det vanskeligste punkt, når man vil blank- pusse Hallgerd's ettermale likegyldig, hvor heftig en ufortjent kinnhest kan brenne. Et underlig lune! Iallfall blir det ganske uforklarlig, om man ikke tar spesiell kvinnepsykologi med. Jeg får først minne om hva sagaen uttrykkelig betoner et par kapitler i forveien: at hun var glad, da Gunnar ikke reiste utenlands, men ble; sagaen selv sier altså at hun ønsker beholde ham hos seg.
