tar sønnens parti imot Hallgerd, altså for Bergthora. Men dette kjekl med gjensidig nedslaktning av huskarler faller i sagaen tungt på Hallgerd, ennskjønt Bergthora ingen- lunde ligger etter i stridbarhet; det opptrer ingen Rut og minner om at Bergthora var «skaphoro» eller var den som begynte, den som opptrådte eglende ved deres første møte.
Så kommer da hovedepisoden i samlivet med Gunnar, og den egentlige flekk på hennes gode navn og rykte: Hallgerds tyveri av matvarer på Kirkebø. Vi vet hvordan hun, engang Gunnar kommer hjem fra Altinget og har bedt venner inn på et måltid, disker opp med ost og smør, og han stusser over traktementet, som besto i ting han visste ikke fantes på gården; vi husker den glimrende, rappe scene, da han så spør seg for, riktignok midt i sine gjesters nærvær og påhør, og han altså får det knipske svar, at det er såmenn ikke kommet annetstedsfra enn at han godt kan spise det, og så kinnhesten smeller, som hun på flekken lover han skal komme til å minnes en- gang den var nok ikke av den letthendte art, som Glum's. Tyvekostene sopes i en fart ut, og husets egen mat kommer inn i stedet. Denne begivenhet lar sagaen hvile på hennes ettermæle i hele sin tyngde: Hallgerd stjal, hennes edle mann nektet i sine gjesters påhør å være heler.
Sammenhengen er imidlertid den: Det er svært uår på Island, folk og fe sulter; og Gunnar gir bort fôr og mat- varer, så lenge han har, til han selv står der ganske på bar bakke og har ikke matbiten igjen. Så tar han av sted til Otkell på Kirkebø, som har hele lagre på stabburet, og ber om å få kjøpt; der får han tvert nei og attpå håns- ord: mat har han nok av, sier mannen, men han selger ikke til en slik fyr! Men da så Kirkebø-folket i samme åndedrett byr ham til salgs en skarve irsk trell, som de
