hadde vært norske kongsdøtres elsker; det gjentar seg for så vidt nøyaktig det samme som med Rut, det Hallgerd kjente fra sin egen ætt. Men dette hennes innblikk i mannen som sådan og i hans eros, nevner selvfølgelig ikke sagaen som moment i forholdet de to imellom.
Sagaen forteller om deres første møte, det var på Altinget, som sedvanlig i sagaen. Hun møter ham djerv og full av vilje og i sin beste stas, hilser ham først, vet hvem han er, mens han ikke kjenner henne. Han blir forelsket, det ender med frieri og trolovelse. Men her lar atter sagaen Rut stå henne imot, han advarer Gunnar: hun er blandin mjok», sier han, hvilket jo bare betyr at hennes sinn ikke er fasettløst. Njål snakker også imot forbindelsen. Sagaen innrømmer at hun nå var dyktig og myndig i sitt husstell. De får to sønner; sagaen sier flere ganger at den ene ligner Hallgerd, men i mot- setning til ham er «Hogne rettsindig og pålitelig» (kap. 75).
Som bekjent begynner rivningene med Njåls kone Berg- thora, en kluntet stabburskjerring av skinnsykt og brysk vesen. På en fest første gang hun er i deres hjem, vil hun i tilsiktet ringeakt plasere Hallgerd, den nygifte husvenns vakre frue, som en gammel kjerring bort i en krok og ber henne flytte seg nedenfor hennes svigerdatter. Derav blir det trette, og denne blodige krenkelse glemmer Hall- gerd aldri Bergthora og hennes ætt. Så begynner de to husfruer å erte hverandre; som bekjent er det de respektive gårders huskarler som får betale moroen. Og under dette kjerring-kjekl går da Gunnar valen og sier, hver gang han reiser hjemmefra: Vær nå snill mot mine venner, Hall- gerd, mens jeg er borte. Pokker ta dine venner! svarer hun. Til belysning av forholdet bør kanskje også be- hva sagaen ikke gjør, skjønt den meddeler at Gunnars mor bor på Lidarende og alltid tones
faktum