på holm for henne og verger henne (kap. 64). Ennvidere: på Vermelands-ferden sitter han ensteds og spiser hos en bonde; der får han øye på en syk jente i sengen, som lå <hamstjålen» på feil runer (kap. 72 og 76). Han trer atter til og hjelper. Hans hjerte er altså våkent, det er fylt av evne til medfølelse med helt fremmede folks sorg og kvide -- vel kanskje særlig kvinners. Og når han sitter på Island, ser vi han er fredsæl; først hans sønn kommer jo ifølge sagaen opp i krangel om beitesretten med naboene.
Disse trekk av følsomhet ligger nå hen som ubrukte brokker i sagaen. Det er en ting for seg at nettopp dette ubevisste ved kviden er det, som skjenker sagaen mandig reisning, gotikk. Den er altså egentlig ikke sagaskriverens fortjeneste, den er ikke bevisst kunst. Kunst ville her kanskje trengt den over i det betuklede, i verdenssmertens sentimentale slim. Men vinningen beror i tilfelle likefullt på manglende forståelse hos sagaen.
IV
Det er i det hele det aktive, som har slått an hos tilhørerne; det er dets lov og pris sagnemannen særlig leverer, ikke hengivelsens. Det er så, selv om den - hva det nok kunne være grunn til ikke innlater seg på å analysere arten i sine helters spenstighet, som i virkelig- heten stundom var bare en følge av den evige utrygghet; utryggheten, frykten var blitt en del av deres sjel, som famlet blinde inn under den solløse, truende himmel, slik vi får et glytt av det i Gisle's saga; og pågåenheten var bare uroens reaksjon, trangen til å komme faren i for- kjøpet det som på moderne generalstabs-språk heter «den offensive ånd». Den slags analyse innlater sagaen seg aldri på.
