far foretrukne Høskuld; da ville jo deres motiv vært bedre underbygd og forberedt, men riktignok også glansen om de gjeve menn vært en smule anløpen fra først av. Rett og slett en tåpelighet er iallfall drapet. Skarphedin har til slutt åpenbart endog ikke vært helt vel bevart; jeg tenker på hin gang, der han blek og smilende vandrer som den fjerde rundt til bodene på Altinget for å be om hjelp. Smilende! Det er uttalt paranoia, forfølgelses- manien reagerer, i motsetning til Gisle, som kverulant- vanvidd. Men her er riktignok sagnemannen uskyldig: sinnssyke forsto jo i det hele ikke den tid, uten de var skjære idioter og åt gress, da man også likså godt straks satte klave på dem med en stein i.
Fra Egilssaga kan vi nevne frille-ynglen Hilderids- sønnene; behandlingen av dem er også partisk, men her til den annen kant, reduserende. De er stebarn på gården, den gamle Bjørgolf hærtok nærmest deres mor, opp- komlingen Hogne's datter; men sagaen tar parti for Thorolf, som dog til sist bedragerisk sitter inne med deres andel i farsarven. Der ligger kanskje et stammeinstinkt bak behandlingen - de er små av vekst, står det bl. a. om dem.
Men endog hovedskikkelsene i denne saga, selve stam- men i ætten, synes meg i en bestemt henseende å høre til dem, sagaen ikke forsto. Den sagas sjelelige hoved- innhold er nemlig i virkeligheten dens utflyttede høvdin- gers likvidasjon av følelsene mot gamlelandet: det er fore- gått et brutalt opprykk, og nå sitter slintrene igjen og svir. Det er visstnok ikke bare for å skaffe livsopphold at Skalla-Grimm's første tid på Island er preget av en Robin- son Crusoe's mas og hvileløshet; han er rastløs på ferde, ikke bare om dagen, men om natten, når folkene sover. Hovedmotivet er denne ubevisste ve over å være rykket opp med rot fra det sted i Vest-Norge, hvor de var grodd
