seg for øye, når man skal påpeke hva sagaen ikke forsto.- Men ikke bare det må man holde seg for øye. For å nå til et noenlunde eksakt resultat burde man også skille ut fra hverandre de to eller tre hold som laget vår saga, det er: den som nå foreligger jeg mener: selve fortelleren (sagnemannen), nedskriveren, bearbeideren (der hvor disse to ikke er en og samme, som visstnok ved Njålssaga). For vår saga, slik vi har den, er jo utgått som resultat av hele to-tre seklers arbeid og deres skiftende smak; således til- hører f. eks. partiet om Breiðvikingakappi i Eyrbyggja- saga påtagelig et yngre lag enn det annet, det er som sagt en ekstraservering for en smak og for en tilhørerflokk fra en helt annen tid enn den som lyttende nøt Mostrar- skjeggingenes kampgny på Dritsker; episoden i samme saga med Thorgunna og silkestasen er vel også delvis av lignende art. Man burde med andre ord skille ut i sagaen, hva der var opprinnelig og hva der er senere til- setning, før man egentlig kan bestemme dens begrensning. Også det rydningsarbeid kunne bli et meget givende emne, å si, hvis det er løselig, hvorom den, som ikke er fagmann, vanskelig kan dømme; han kan bare si, når han f. eks. ser en flittig anmerkningsutgave av Eyrbyggjasaga har plass og tid til en note som denne, da Snorre Gode og hans husstand skal ut som snarest «til kamarsins>> for natten: <... da mehrere männer ihn zugleich benutzen wollen, wird er auch verschiedene sitzplätze gehabt haben», at da minnes én det lærde tidsroms granskere, og der farer gjennom en ulærd hjerne en gudsforgåen tanke, at forskerskarpsinn kunne være mer høvisk plasert.
Visstnok skimter jo, som ovenfor antydet, allerede en legmann f. eks. den prestelærde, senere bearbeiders finger, når han mot slutten samler sin sagas tråder for å gjøre den til et kristelig oppbyggelsesskrift, idet dens helter (Njålssaga) eller heltinner (Laxdølasaga, Gislasaga) tar
