saga, hvor dog det skarpt tegnede person-galleri er i be- hold.
Andre sagaer har sitt hovedemne og hele sin konflikt liggende i det erotiske. Til disse hører Laxdølasaga, som muligens er senere enn de foregående. Den er ujuridisk, slurvet, litt uordnet; det er noe andpustent i rytmen, mindre episk i holdningen, den er erotisk interessert. Jeg tror det må være en yngre mann, som har nedtegnet den, gjerne prestelærd, som enkelte visst mener. Karakterene står ikke så fjerne og kolde, meislet i sten; den er flere ganger et lite øyeblikk på grensen av eventyr i sin over- strømmende beundring for sin helt Olaf På. Og den vasser ikke ustanselig i blod, skjønt drapene også der blir om- stendelig nok fortalt. Men kjærlighet dveles det ved, den har større rett enn i andre sagaer, iallfall enn i de oven- for nevnte; den er klok på kjærlighet, og der kan tegnin- Videre i samme gen, som før nevnt, nå det deilige. ånd går Gislasaga Surssonar, den hedenske Eyrbyggjasaga's store motsetning, sagaen om eros og skinnsyke og frende- drap og fredløs manns angst, sagaen om en stor helt («hinn mesti hreystimaor»), som dog er uten hell («gæfumaðr»), fordi hans høyeste og eneste livsønske innerst inne ikke er å dø stående. Den er ualminne- lig fast tømret opp, kanskje den mest kunstneriske av dem alle, nedtegnet av en prestelærd mann. kunstnerisk sett er en saga som denne balladens forutset- ning, ikke bare i motiv, men i selve kunstnerens håndlag. Det er ikke så å forstå at den i form er mindre episk enn de andre. Men det er en dirrende energi, som nærmer den til balladen i den grad er den bygd opp med vilje, med en suveren, ikke episk skyven til side av hver detalj som ikke kommer hovedemnet direkte ved. Dens skaper er med andre ord langt mindre ætte-historiker av interesse enn han er kunstner, han vil bare det menneskelige, det
