mindre vagt inn fra helt fremmede motiver og er til stede ved, ja leder utformingen en sjelelig analogi-dannelse, hvor skildringen bevisst eller ubevisst, men uimotstålig bøyes inn under en stemning, fordi der er likhet. Jeg nev- ner her f. eks. kvelden etter Olafs fall på Stiklestad; der har tegningen uvilkårlig vært under trykk eller tatt farge av det, man har lest i sine hellige bøker om hendelsene ved Kristi død. Det er vel heller ikke utelukket at der herfra er innflytelse å spore ved skildringen av Gisle's siste dager sjelssaktmodigheten, anfall av edelmod og endog ved Kåre's siste tid på Island (Njålssaga kap. 151). Og likheten mellom Josef og hans brødre på den ene side og Høskuld Kvitanesgode og Njålssønnene på den annen er kanskje heller ikke helt tilfeldig. Nettopp ved denslags røper seg måskje særlig, om kanskje ikke påtageligst, den prestelærde nedtegners finger.
Altsammen er det fellespartier, som har vært sagne- mannen til støtte i hans intime rapport med publikum.
III
Men det er punkter, hvor publikums flittige med- arbeiderskap er av betenkeligere art. Det trer fram, hvor det gjelder mer sammensatt psykologi. Særlig kan det erotiske komme ut for brøstholden behandling; og da henger det direkte sammen med sagaens muntlighet. Slitet, avslipingen, som ellers er hemmeligheten ved dens effekt- fulle knapphet, er på dette punkt titt en følge av den naturlige sky, som det emne avfødte; datidens tilhørerflokk var her selvfølgelig som den almene mann, som landsens folk fra i dag; de var iallfall ikke mindre sky. Vi be- høver bare minne om at det var straff for elskovskvad (<<mansongr») selv om de vel har vært av drøyere
