går overstyr, eller evnen her tydelig tar skade, når ætte- sagaens helter drar utenlands de tre år fra sin festemø og blir dronningers eller fyrstedøtres elsker det som skjer med Unn og Rut, som ble Gunnhild Kongemors galan, med Gunnar på Lidarende, som ble venn av Håkon Jarl's frenke, med Kjartan i Laxdølasaga, som elsket Olav Trygvason's søster Ingeborg. Trekket er utmerket og ganske naturlig, det er ikke det; men ved sin regelmessige anvendelse virker det i mine øyne litt bortimot som et tragisk fellesapparat.
En følge av medarbeiderskapet er det effekt-jag, som løper ut i overdrivelsene, og derved betegner en svekkelse for sagaen som kunstverk. Derunder må vi regne den letthet, hvormed den umerkelig glir over i eventyr-motiver, eller endog en hel liten «þáttr» heftes løselig til, f. eks. den nevnte Breidvikinga-þáttr i Eyrbyggjasaga; jeg minner om Laxdølasaga's eventyrlige parti, som behandler Olaf På's forlis og ankomst til irerkongen; på grensen av purt even- tyr holder f. eks. Rapp's historie i Njålssaga seg, denne lettsindige kvinnejeger og ålesleipe plattenslager jeg tror sagnene om selve Lokeskikkelsen med dens omskapel- ser o. 1. må ha ydet bidrag til denne ellers fortrinlige karakter-tegning, eller de går begge tilbake til samme gruppe eventyr. Almenkjente sagn, som Lodbrokssagnet, kan også spille for sagnemannens øye og avgi trekk. Og effekt-jaget kan anta former av rent bondsk skryt; således er det jo utelukket at f. eks. Egil Skalla-Grimmssønn kan ha øvet alle de storverk, der meldes om fra England, hvor helten ruver svær, straks han innfinner seg: han kan ikke engang ha vært til stede ved de kamper(!). Det er publikum som har narret sagnemannen, så han ikke stanset opp på det kunstnerisk rette punkt, men gled ut i det uhyrlige.
Men også kunstneriske stemningsbilder spiller mer eller
