skablonmessige tegninger. Men det er just ved disse lav- pannete partier, som jo kaster et kort, grelt lys henover tilhørerskaren og blotter et svakt hjørne i deres åndelige horisont, at man tenker, det var ikke noe under at balladen med sin dans, hvor mann og kvinne i stedet møttes til øyekast, hurtig måtte slå an hos de unge og ganske ta luven fra sagaen. Liksom det er disse skildringer, som den dag i dag hos enkelte holder sagaen i miskreditt som les- ning. Her har samarbeidet mellom publikum og kunst- ner ikke vært til gagn. Den slags partier er fattigdom. Som all skablon. Det er ganske som med de strålende, men uhistoriske skildringer av rustningen foran kamp og store begivenheter.
Sagnemannen hvilte ellers ut der. Men især hvilte til- høreren ut: han sannet hans ord, han hadde hørt noe lignende før. Av den sort har vi ennvidere drømme- apparatet. Andre følger av denne intime nærhet til publi- kum, som forlangte enkelhet, det vil si: minst mulig anstrengelse, er de stående skikkelser og de stående situa- sjoner, f. eks. «knattleikr» i barfrosttiden, som fører til trette og fiendskap, eller «hestetinget», som har samme misjon. Vi har også det som står på grensen: her vil jeg nevne fantekjerringene, som sladrer gårdimellom eller be- sørger avindsord; herunder vil jeg fremdeles minne om den situasjon, hvor ektemannen står utenfor «dyngja» og lytter til kvinnfolkenes tale. Det gjør Gunnar på Lidarende, da Hallgerd første gang fester møkkskjegging> som klengenavn på Njåls-sønnene. Man legger seg endog ned på jorden for å høre bedre, f. eks. i Gislasaga, der Gisle's bror Thorkel lytter til sin og Gisle's kones samtale om kjærlighet, og hvor han får teften i at han er hanrei den visshet som plutselig setter svær fart i handlingen. Det er muligens å gå for vidt, om man til skablon ville regne hint trekk, som så ofte vender tilbake: at kjærlighet
