til enkelte egenheter ved sagaen, som betegner dens be- grensning, og altså undertiden dens svakhet, som ovenfor antydet. Det fører til effekt-jakt. Når Skarphedin i Njåls- saga sammen med sine brødre og skyldfolk som den fjerde i følget vandrer rundt fra bod til bod på Altinget for å be om hjelp mot Flose's søksmål i anledning av deres drap på Høskuld Kvitanesgode, så har sagafortellerens gløgge blikk vært ute og merket seg virkningen: Den gjorde seg! Den tar vi en gang til! Og følget får finne seg i å vandre; fire-fem ganger gjentar spørsmålet seg, hvem den fjerde mann med det kritthvite ansikt er, og fire-fem ganger legger Skarphedin seg imellom og svarer. Det er nemlig bevislig, at flere av de svar ikke har kunnet falle den gang, etter som de refererer seg til hendelser som fant sted flere år senere. Denne gjentagelse er ellers i grunnen av ganske samme art som balladens, når fablen er så mettet av spenning at det episke tåler litt utvanning, det vil si: lyrikk. Delvis samme art evne til bygning, til å holde spenningen gående, møter vi litt lengre ute i den saga under den dramatiske sakførsel på Altinget i anledning av brannen, da man, rett som det er, blir nødt til å stanse opp, sende bud til den lovkyndige Thorhall, som ligger hjemme i boden for dårlig fot, og spørre hva juridisk knep de nå skal hitte på, - og den ventetid øker dessuten spenningen.
Den slags resultater av medarbeiderskapet mellom publi- kum og kunstner er ikke til skade. Men det er også andre trekk som står i forbindelse med den intime vekselvirkning. Jeg nevner f. eks. de vidløftige og ensformige utmalinger av de tvekamper, høvdingene møttes til . . . armer som ble hugget av, føtter som ble skilt fra kroppen, skaller som kløvdes ned i herdene, spydstikk gjennom begge lår, og alle disse underlivs-sår, som ble til «ulivs»-sår og marg- sår; engang ble det slukt med spilte øyne, disse søvnige,
