II
Sagaens publikum har imidlertid øvd innflytelse på motivenes utforming og skikkelsenes plass, det vil si: den gjennom mannsaldre skiftende tilhørerflokk og deres smak. For så vidt er sagaen publikums-kunst. Eller «folke- diktning», som det også heter. Det første kunstneriske krav var selvfølgelig kravet til enkelhet og til reisning. Sagnemannens gløgge øye hvilte på forsamlingen og mer- ket seg effekten av hvert trekk; det skulle virke i øye- blikket, var man ikke med da, var det bortkastet møye; og språkets høyeste virkning, mønsterstilen, kom da til en viss grad til å bero på om den personlige stil med dens egenheter ble holdt i tømme, trengt tilbake. Sagaens reis- ning, dens enkelhet, ja dens styrke, henger sammen med dette muntlige og umiddelbare forhold til publikum, der- under skaptes dens «klassiske» form; men det er ikke det samme som om man ville hevde at f. eks. stilen i en full- kommen avisleder fra i dag følgelig er et nutidsspråks skjønneste blomst. Så galt sto det ikke til med sagaen. For det første, fordi en sagafortellers publikum allerede ved sin interesse lå kunstnerisk meget høyere enn den flokk tilfeldig sammenkrafsede abonnenter, som bestemmer den moderne avis-stil; sagaens publikum var et godt publikum; og det ble intet direkte kelner-forhold - det ser vi jo hvor fører hen: til ordforrådets fattigdom, til vendingens ens- formighet, til åndstarvelighet. Dernest sto sagafortelleren langt friere av den grunn at han og forsamlingen satt i enfold og god tro: deres høyeste mål, midt i den ubevisste partiskhet og heltekultus, var dog å erkjenne virkelig- heten.
Men selv om han ikke behøvde å skjelve av servil eng- stelighet for å miste, om så bare én eneste tilhører: noen likhet er det jo. Og just dette likhetspunkt fører oss inn
