sin forklaring i særegne sinn, i selve folkeslags ulikheter og deres syn på de store drifter i menneskets liv. Ting, som også spiller inn helt til denne dag som røde tråder i det moderne, man kaller stil. «Stil» er nemlig ikke bare fremgått av éns egne muligheter, i det som heter «folke- diktning» og «kunst-diktning»; det er mange tåtter i den tvinning.
Sagaen eier det store, rike grep på menneskeskjebner. Jeg bare nevner hovedmotivet i Laxdølasaga: Gudrun, det skjønne hundyr, som tilsist blir nonne etter fire menns død, og Kjartan, disse to som ikke får hverandre, fordi foster- broren Bolli tilvender seg henne, mens den annen er uten- lands; Kjartan vender tilbake, med gjenspeil i øyet av større forhold, men en liten kjenne makkstukken i selve kjærlighetsevnen, idet han har vært en kongedatters venn over i Norge; så ekter han Refna. Men den gamle ild lever hos begge tross alt, og de to kvinner beholder hver- andre i sikte; men Kjartan er på post, stiller seg foran Refna, og leverer raske, sinte svar, hver gang Gudrun tresk gir seg i snakk med henne; så er det Refna som blir urolig og skinnsyk, og da er han på post der igjen: han tåler heller ikke at hun håner Gudrun. Dette fine, såre spill av ulægelig kjærlighet, men med en fornem uttryk- kets holdning, som lekes mellom disse tre: det litt betente hun-dyr, men som har mannfolketekket, Kjartan med en hemmelig makkett flekk i hjerteroten og Refna i sin urørte ynde, - det er en tegning av erotisk psykologi som kanskje ikke står så langt fra uovertruffen i litteraturens historie. Av den slags ser man hvor dog sagaen forsto seg på menneskehjertet.
Nå, dens kunst behøver så menn ikke nye lovtaler. Men jeg ville allikevel for sikkerhets skyld ha forutskikket dette, når jeg nå skal nevne noen skikkelser, den ikke forsto.
