disse nærmer seg karikaturen, er de psykologisk vel under- bygd. Til disse hører f. eks. den gamle kostelige knark, som under årenes vekt innser at nå må han vandre heden, men som blir ondskapsfull, av nid mot dem som times å leve videre: Viga-Rapp i Laxdølasaga, som forlanger å begraves stående i selve eldhus-døren for å kunne gå igjen og ruske etter tjenestefolkene etter døden; det er en åndelig bror av den olme Bøgifotr i Eyrbyggjasaga, og av selve Skalla-Grimm med. En fornøyelig skare kaller, som ikke er mette av dage, men som er blitt arge av vitalitet.
Og just fordi novellen midt i mylret under den hete sol ikke kunne holde det øye med menneskene, tok også ordets kunst der syd anekdotens flagrende form, helst med et point i sikte. Måskje kan påvirkningen fra latin også ha spilt hemmende inn, mens muntligheten i Norden i så henseende var ganske fri og selv-alet. Jeg tør ikke gå videre her; en estetisk undersøkelse og sammenstilling av middelalderens prosa-kunst ættesaga og novelle er nemlig et emne for andre enn dilettanten. Jeg mener ikke egentlig at man under en sådan vurdering skal stille seg opp med den beste islandske saga og den beste italienske novelle i hver hånd og kjenne, hvilken kunstnerisk veier mest; for ingen kunst lar seg i grunnen sammenstille på den måte, slik som våre moderne anmeldere gjør for å skaffe forlag tjenlig averteringsstoff og sin avis den ikke foraktede avertissementsrute. Men ved en sammenligning mellom såkalt «romansk» og nordisk prosafremstillings- evne støtte man kanskje på mangt sentralt trekk, et og annet dyptliggende skille, ja, det er ikke utelukket at man vendte tilbake med øket innsikt ikke bare i en diktnings ytre og indre bygning, men i selve ordets kunst. Ikke blott Sydens og Nordens ytre virkelighet og natur er forskjellig; men man ville også komme til å stå overfor ting, som har
