av komposisjonens hemmelighet ligger gjemt her, i den dramatiske spenning. Man får et viktig moment så å si i skjenk. Og det er Islands folketomhet, sagaen delvis kan takke for det.
Men dette jag etter effekt - kunne man nesten kalle det var iblant ved å stivne i skablon. Som eksempler på denne ensformighet i det rent arkitektoniske kan man peke på Egilssaga, hvor ætten gis i form av en stamme- eller rase-motsetning: Kveldulf er svart og stygg, mens konen, Berdlu-Kåre's datter, er lys og vakker som hele hennes slekt. Og denne fruktbringende motsetning, som er ført inn i begynnelsen av sagaen, fortsetter seg i avkom- met: Kveldulfs ene sønn Skalla-Grimm ligner faren, mens Thorolf er vakker og avholdt og lys; det samme gjentar seg i neste ledd, hvor Egil er stygg og svarthåret som Skalla-Grimm, mens broren Thorolf ligner sin farbror og navne. Egil's sønner Thorstein og Bodvar bærer det samme stamme-motsetningens merke: Thorstein er lys og avholdt og ikke likt av faren! - og Bodvar, yndlingssønnen, visstnok svart. Denne art knep i arkitekturen går også igjen, mener jeg, i selve Snorre's kongesagaer, når det er flere kongs-sønner. Men man merker seg også andre sær- trekk, som gjentar seg: Kvedulf går til sengs ved svær sorg, da han hører tidenden om sin sønn Thorolf's fall; Egil likeså ved sønnen Bodvar's død. Det er ennvidere ytre begivenheter som nærmer seg skablon, f. eks. - for å holde oss i Egilssaga Skalla-Grimm's konflikt med og opptreden likeoverfor Harald Hårfagre på Voss, der han krever sin ætte-arv i Norge, er ganske analog med Egil's likeoverfor Erik Blodøkse; der dukker endog opp på selvsamme måte en hjelpende venn Ølve Hnufa første gang, Arinbjørn annen gang. I den vinterlange ro, hvor sagnemannen ordnet stoffet, har altså typer hatt lettere for å risse sin skarpe profil enn i Syden; selv hvor
