Side:Kinck - Mange slags kunst.djvu/46

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Gunnar paa Lidarende var hendes tredje husbond. Det er som bekjendt i et og alt sagafortællerens helt, han prises som Olaf Tryggvason prises i kongesagaerne. Og fra nu av er selvfølgelig sagaen helt partisk likeoverfor Hallgerd. Denne Gunnar-skikkelse har nydt en smule for uforstyrret sin rolle som mønster paa en stor personlighet, – kanske paa bekostning av den som større var, f. eks. Kaare. Den kultus er ellers helt forklarlig: for barn kan han fremdeles serveres som helt. Han har utvilsomt ogsaa sine store egenskaper: en drabelig og djerv kjæmpe, naar han først kom i sig, en udadlelig hædersmand i al sin færd, en ven uten svik eller omskiftelse. Men Gunnar paa Lidarende var ubetydelig, hans intelligens var liten – sagaen selv melder jo, hvor han ustanselig render til Njaal og spør om raad ved mindste vanskelighet. En mand av litt lavpandet moralsk instinkt. En allemandsmand – hvad man ogsaa kan høre det hete: en «kjedelig» mand, især i kjærlighet, ufyrig, facetløs, indtil armod ensformig av sind. Ikke saa litet av en makelig hjemmefødning, en prosaisk sjæl; men som denslags sjæle ikke ganske fri for letkjøpte stemningsutbrud, som hint velkjendte, hvor sagaen og-