kjendsgjerning, eksisterer ikke livets dunkle dobbeltmening, og længslen blir der av en anden mindre sværmende og himmelblaa art. Men allikevel er der likheter, mener jeg. Og netop i det væsentlige, i de store almentræk. Tysk aandsliv og digtning frembyder netop billedet av dette ustanselige forsøk paa frigjørelse fra det klassiske tryk, som i de forskjelligste former sænket sig som en mare nedover det og hemmet den naturlige utvikling paa hjemlig grund – et faafængt og blindt stræv gjennem sekler fra Luther av; under smaa fremskridt og store tilbakeslag famlet man saaledes raadvild frem gjennem utallige digterskoler fra Opitz til Klopstock og videre til rationalismens fader, den hebraiske Lessing, uten en eneste gang at eie det geni som grep rigtig det egte, eller i digtningen fandt stammens eget rytmiske instinkt, hvor man saa end knadde og maset med verset for at gjøre det til sit. Ja, et illustrerende eksempel paa usikkerheten er just forholdet med den bundne form op gjennem tiderne og stammens forknytte holdning til det prosodiske instinkt, som altsaa lot sig avspise med versemaal fra et fjernt fremmed sprog med forskjellige lydlove, stundom avløst av smaa egte tilsprang, som dog hvergang faldt sam-
