Side:Keyser - Den norske Kirkes Historie under Katholicismen 2.djvu/164

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ret med Hensyn til Kapellerne, skjønt den som ovenfor viist var tilstaaet med et vist Forbehold til Gunst for den biskoppelige Myndighed, maatte ikke destomindre betragtes som et Indgreb i dennes Omraade. Retten endelig for Kapelmagisteren ved visse Leiligheder at optræde i biskoppeligt Skrud og forrette Gudstjenesten paa biskoppelig Viis kunde i hine Tider ikke gjælde for noget uvæsentligt, men maatte fortolkes som et Tegn paa, at denne Prælat i ydre Verdighed paa en Maade sideordnedes Biskopperne; saaledes vilde Kongen idet mindste ganske vist have det forstaaet.

Men maatte alt dette gjøre et ubehageligt Indtryk paa de norske Biskopper i Almindelighed, saa var dog utvivlsomt Bergens Biskop den, som det allermest vedrørte. I hans Biskopsdømme var nemlig sammenligningsviis de fleste kongelige Kapeller beliggende, og hvad der var saarest, han havde Apostelkirken og Kapelmagisteren lige under sine Øine i samme By, hvor han havde sit Sæde og sin Kathedralkirke. Her laa altsaa Anledning til fiendtlige Rivninger nærmest.

Til at fremkalde saadanne bidrog ogsaa den Ubestemthed, som endnu i mange Stykker raadede med Hensyn til Kapelmagisterens kirkelige Stilling. Hans af Paven udtalte Forstanderskab for alle de kongelige Kapeller kunde forklares i en videre og i en engere Udstrækning. Kongen og Kapelmagisteren selv foretrak det første, Biskopperne naturligviis det sidste.

Strax efter Indstiftelsens Grundlæggelse kom det derfor til Tvist om dens Fortolkning. Man seer, at Kongen og Kapelmagisteren, vist nok med Uret, forklarede Pavens Udtryk: „forestaa (præsit)“ saaledes, at Kapelpresterne vare ganske unddragne vedkommende Biskoppers Dommermyndighed, – at det tilkom Kongen at foreslaa eller præsentere dem for Kapelmagisteren, og at det tilkom denne at ind- og afsætte dem, uden at adspørge Biskoppen, – og endelig at Kapelmagisterens Visitationsret over Kapellerne udelukkede Biskoppens. Sagen var aabenbar den, at Kongen ansaa Indstiftelsen, som den fra Paven var udgangen, ikkun for et Grundlag, hvorpaa der efterhaanden til Kongedømmets Fordeel skulde bygges videre. Biskopperne følte dette og fandt det bedst i Tide at rykke frem med sine Indsigelser og meddele Paven sine Ankeposter. Hvo af dem der har gjort det første Skridt, vides ikke sikkert, men ganske rimeligt er det, at det netop har været Biskop Arne.

Maaskee have allerede i 1308 Forespørgsler været gjorte i Kurien angaaende Udstrækningen af den Kapelmagisteren indrømmede Myndighed, og i Forbindelse hermed Klager førte og Oplysninger meddeelte. Pave Clemens V synes ogsaa nu at have seet, at den Indstiftelse, til hvilken han havde givet sit Minde, lettelig kunde op-