Efterat have gjengivet denne gamle norske Trosbekjendelse, gaa vi til Kirkeforfatningen i det nu omhandlede Tidsrum, og ville betragte den under de samme tre Hovedafsnit, som vi have gjort ved det første Tidsrums Slutning.
I. Den væsentligste Forandring, som i nærværende Tidsrum foregik med den norske Kirkes Embedsmænd og Geistlighed i det Hele, var den, at Baandet mellem den Overordnede og underordnede blev strammere knyttet, og at den norske Kirke som Eenhed blev meer fremtrædende. Sognepresten blev meer afhængig af sin Biskop, da hans Beskikkelse ifølge Loven lagdes i dennes Haand. Biskoppen var ikke længer i sit Biskopsdømme saa eneraadende i kirkelige Anliggender som tidligere, fra den Stund han paa den ene Side fik et Samfund af Chorsbrødre, et Domkapitel, til sit Raad, og paa den anden Side fik sit nærmeste Overhoved i en norsk Metropolitan. Nidaros’s Erkebiskop endelig blev detHoveddrivhjul, hvorom hele den norske Kirkes Bevægelser fra nu af dreiede sig; og han stod umiddelbart under Paven og modtog fra selve den romerske Kurie aabne Forskrifter og hemmelige Indskydelser med Hensyn til sin Metropolitanvirksomhed. Den norske Kirkes hierarchiske Ordning var saaledes for det kirkelige Embedsvæsens Vedkommende fuldendt.
stum hans einga son, er getinn er af krapti heilags anda ok fœddr af Mariu mœy, pindr undir Pilats valldi, krosfestr dœyddr ok grafinn, steig (fór Hb.) niðr til helvítis at lœysa þaðan alla sína vini (menn Hb.), þriðia dag eptir er hann var dœyddr í sínum manndómi, ósködduum sínum guddomi (í sínum mannd. o. s. v. mgl. Hb.), reis hann upp af dauða ok var síðan með lærisveinum sínum. xl. daga frá páskadegi ok til uppstigningardags (helga þórsdags Hb.), ok steig þá til himina upp ok þaðan skal hann koma à efsta degi þessa heims at dœma hvern eptir sínum verðleika. Vér skolum trúa a helgan anda, at hann er sannr guð sem faðir ok sonr, ok þær þriar skilningar er einn guð. Vér skolum þat allt trúa er trýr öll kristileg þióð ok allra (mgl. Hb.) heilagra manna samband ok heilög kirkia hefir samþykt aðr (mgl. Hb.) með óbrigðiligri staðfestn. Vér skolum trúa at syndir firirlatazt í skirn ok (í sk. mgl. Hb., som derimod tilf: með sanni) iðran, ok skriptagang, með holldi ok bloði várs herra Jesu Christi (várs drottins Hb.) er í messunni helgazt, með bœnahalldi, með ölmusugerðum ok föstum ok með öllum öðrum góðum lutum er menn gera ok hugsa eða mæla. Vér skolum trúa at hvers manns likamr er í er kominn heiminu eða koma kan tii dóma dags skal þá upp rísa, ok þaðan af skolu þeir er illa gerðu (gera Hb.) ok eigi iðruðuzt með ifirbót (ok eigi o. s. v. mgl. Hb.) þessa heims hafa endalausan ófagnað með fiandanum (diöflinum Hb.) ok hans erendrekum (englum Hb.) í helvíti, en þeir sem gott hafa gert þessa heims skolu þa fá ok hafa eilifan fagnað með guði ok hans helgum í himiríki.“ Hovedtexten er tagen af Magnus’s Landslov, men de smaa Forskjelligheder i Haakonarbok ere indskudte i ( ) og betegnede Hb. N. gl. L. I. 2611, II. 22.
