Side:Keyser - Den norske Kirkes Historie under Katholicismen 1.djvu/435

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

skulde taale, at Kapitelet, hverken i sin Heelhed eller i sine enkelte Personer, led nogen Ulempe paa Grund af at have undladt at indhente Kongens Samtykke ved sit Valg, „eftersom det hertil hverken ved Sedvane eller Ret var forpligtet“. Dem, som maatte af nævnte Grund uleilige Kapitelet, skulde Biskoppen holde i Ave ved Kirkens Straf, med Tilsidesættelse af al Appel; dog skulde Kongens Person herfra være undtagen[1].

Man lærer af disse Forhandlinger, at Hamars Biskopsstol har, rimeligviis lige fra sin Oprettelse, været betragtet af Oslos Biskopsstol som staaende i et Slags underordnet Forhold til denne. Oprindelsen hertil forklares let deraf, at Oslos Biskopsdømme oprindelig omfattede baade Viken og Oplandene. Da nu ved Hamars Biskopsstols Oprettelse i 1152, den osloske Stols Omraade blev faa betydelig formindsket, derved at største Delen af Oplandene unddroges den, saa har den, udentvivl som et Slags Erstatning, gjort Paastand paa en saadan Deeltagelse i Hamars Biskoppers Valg, som den hvorom her er Tale[2]. Hvorvidt denne Paastand nogensinde er bleven indrømmet fra Hamars Stols Side eller godkjendt af Erkebiskop eller Pave, er høist tvivlsomt, ja neppe sandsynligt ifølge senere Erklæringer i den Sag, hvilke i sin Tid skulle omtales. Men paa den anden Side kan det vel hende, at Paastanden ikke heller tidligere er bleven udtrykkeligen og kraftigen afvist, og at Oslos Stol deri har seet en Opfordring til at holde sig ved den. Pave Innocentius’s ovennævnte Brev, skjønt i sig selv uafgjørende hvad Paastandens Gyldighed eller Ugyldighed angaar, kunde dog muligen senere anvendes til Støtte for den, og maatte derfor være Oslos Biskopsstol høist velkommet. Hvad Forholdet mellem Hamars Kapitel og Kongen angaar, saa seer man, at denne sidste ingenlunde har villet vedkjende sig en saa fuldkommen Opgivelse af Kongedømmets Ret til Indflydelse paa Biskoppernes Valg, som Kardinal Vilhelms foromtalte Brev af 16de August 1247 synes at forudsætte. Men man seer ogsaa, at Paven i dette Stykke har staaet strengt paa Kirkens Valgfrihed, skjønt han her, som sedvanligt, tager Anledning til at vise Kong Haakon en personlig Opmærksomhed. Sagen har forresten, saavidt skjønnes, ingen videre Følger havt.

Erkebiskop Sørles Metropolitanstyrelse blev ganske kort. Han døde den 1ste Mai 1254. Til hans Eftermand valgte Nidaros’s Kapitel en Chorsbroder af sin egen Midte Einar Gunnarssøn med Tilnavnet Smjorbak, en Søn af den i sin Tid, i Aarhundredets første Fjerdedeel, høit anseede thrøndiske Lagmand, Gunnar Grjonbak. Einar var saaledes af en agtet thrøndisk Æt, om end ikke, som det

  1. Norsk Dipl. I. 37.
  2. Jfr. o. s. 222.