Side:Keyser - Den norske Kirkes Historie under Katholicismen 1.djvu/377

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

blikket et Slags Enighed mellem Fyrsterne og tilbageholdt Stridens aabne Udbrud endnu et Par Aar.

For disse vigtigere Anliggender synes Biskop Paals Sag ganske at være traadt i Skyggen; i det mindste finder man den hverken i Brevskaber eller i Sagaen omtalt i 1235 og 1236. Man veed ikke engang, hvor Biskoppen i disse Aar har opholdt sig, om i Danmark eller et Sted i Norge. Men da nu en midlertidig Rolighed igjen var indtraadt, synes Erkebiskop Sigurd at have fremtrukket Paals Sag for at faa den i Mindelighed bilagt. Da nemlig Kongen og Jarlen, efter at have overvintret tilsammen i Bergen, begge tidlig om Vaaren 1237 droge til Throndhjem og der toge sit Sæde, blev paa Erkebiskoppens Raad Bud sendt efter Biskop Paal, at han skulde komme did nord til et Forligsmøde med Kongen. Biskoppen maa da rimeligviis have været ved sin Stol; thi han indfandt sig endnu samme Vaar i Nidaros. Der blev holdt Møder i Anledning af Sagen mellem ham og Kongen; men det gik ikke saa ganske let med Forliget, og man mærkede, at Biskoppen altid var stivere paa de Møder, ved hvilke Jarlen var tilstede. Endelig kom det dog til en Forening, saaledes at Kongen beholdt Helgeøen, men gav Hamars Stol andre Ejendomme i Stedet[1]. Dermed var den Sag afgjort uden at have havt videre ubehagelige Følger for Kongen end det truende Pavebrev og Gregorius IXs snart overgaaende Unaade. Et Par Aar senere finder man, at Kongen atter har nydt den romerske Stols fulde Yndest.

38.
Krig mellem Kong Haakon og Hertug Skule. Dennes Fald.

Haakon har udentvivl troet at kunne muligen binde sin Svigerfader fastere til sig ved at imødekomme hans ærgjerrige Ønsker saavidt som det, Kongedømmets Ret ubeskaaren, lod sig gjøre. Samme Vaar 1237 gav han nemlig Skule paa Ørething Hertugsnavn, hvilket Ingen før ham i Norge havde baaret. Denne Ophøielse synes ogsaa virkelig for Øieblikket at have tilfredsstillet Skule, skjønt hans sande Magt og Omraade, som det lader, ikke derved blev forøget; og et venskabeligere Forhold indtraadte atter mellem ham og Kongen. Men det viste sig snart at være altfor meget afhængigt af deres stadige Samvær. Aldrig saasnart ophørte dette, før ogsaa Venskabet kjølnedes. I henved to Aar havde de altid opholdt sig paa samme Sted, da om Vaaren 1238 Hertugen drog til Throndhjem, medens Kongen tog sit Sæde i Viken. De skiltes som Venner, men da de først vare

  1. H. H. S. c. 188.