Fra tidsskriftet Mot Dag nr. 12 1922. Tidsskriftet oppgir at „Eftertrykk av «Mot Dag's» artikler er tillatt.“
Romantikken dør ikke. Det hender at dens kilder stille sprudler frem i et glemt og gjemt havehjørne. Men der er altid en kilde at finde, for den som søker. Ogsaa gjennem hele det forrige aarhundrede lever den i forskjellige former. I 90-aarene bryter den frem til et gjennembrudd, fuld av nye tanker, av nyt syn. Men side om side med den romantikk, der hadde sit umiddelbare utspring i Baudelaire, i Malarmé, Verlaine, den franske symbolisme, og som i tysk litteratur samles om Stefan George, men hvis fane siden blir Hugo von Hofmannsthal, side om side med den lever der en anden romantikk. Det er den, der i like linje stammer fra E. T. A. Hoffmanns fantasterier. Den, over hvilken Edgar Allen Poes navn lyser. Det er fantasterne og mystikkerne.
Den romantikk aapner kanske ikke for noe nyt syn. Men appellerer til noe urgammelt i menneskets natur: troen, eventyret, legenden lever i den. Og fra tid til anden dukker atter og atter den samme form for tro op mellem menneskene: fantasien settes i sving, vi venter spent mot noe nyt, undere skal ske, noe mystisk skal fuldbyrdes. Tegn viser sig atter i sol og maane og merkelige krefter folles ut i mennesket, teleplasmaen kommer, materialiseres, tar form og blir til vesener, mystiske og fantastiske. Og selv naar mystikken viser sig at være silkeslør, vedblir mystikkens silkeslør at hvile over sindene.
Naar vore dages nye europeiske litteratur saa ofte søker at virkeliggjøre romantiske teorier, da er det ikke mystikkens. Men mystikkerne lever og har levet. Paul Scherbarts groteske fantasi, Przybyszewskis sykelige psykologi hører allerede den eldre tyske litteratur til. I nyeste tid hadde den særlig to mænd, som førte videre: fantasten Hans Heinz Evers og mystikkeren Gustav Meyrink. Omkring disse to samlet der sig andre navn: Dostojewskiillustratoren og forfatteren Alfred Kubin, Karl Hans Strobl og flere. Til dem slutter sig ogsaa enkelte av de unge.
Hans Heinz Evers, der for faa aar siden døde i Amerika, hadde bak sig en rekke noveller, romaner og reiseskildringer. Han besat en vild, frodig og sanselig fantasi og sterk intensitet. Mest berømmelse bragte ham hans roman «Alraune».
Gustav Meyrink begyndte likesom Evers som novellefantast, ofte uten evne til at forstaa det allervesentligste i fantastens kunst: alvoret. Glipper alvoret og han begynder at opfatte sine fantasterier spøkefult, taper fantasten som oftest all interesse. Men Meyrink har stedse arbeidet sig dypere ind i sit syn og har skapt sit hovedverk i «Der Golem», den vidunderlige Pragerroman, fuld av dyp menneskelig, levende mystikk.
Ogsaa Franz Kafka er fantast. Hans produktion er sparsom, flere av hans bøker bare smaa hefter indeholdende en enkelt novelle. Det er vanskelig ennu at faa noen personlighet ut av hans bøker, men han har naturlig funnet sin plass mellem fantastene. Kanske har han lært mest hos Evers. Hans bok «Die Verwandlung» er just av art, som ligger nær for enhver fantast. Men alvorets nødvendighet har han indset og han gjennemfører sine historier med streng realisme. Det miljø han velger er ogsaa hverdagens almindeligste.
Slik hender det at den jevne og pliktopfyldende handelsreisende Gregor Samsa en morgen vaakner og finder, at han i nattens løp er forvandlet til et stort og stygt dyr, med mange ben og fast ryggskjoll. Denne forvandling av den indbringende søns utseende medfører visse vanskeligheter for familien Samsa. Den maa venne sig til forvandlingen, gi Gregor matrestene, efterhaanden ribbe hans rum for inventar og stundom overraskes ved at finde ham hengende i taket. I første øieblik er det jo nok en smule oprivende for de jevne mennesker, men vanen avstumper og da Gregor paa fem og syttiende side dør, har familien tilpasset sig den nye, stundom ganske overraskende situation.
I ét par andre av hans noveller — særlig i «Der Heizer» er der adskillig klarere menneskeskildring, ikke detaljert skildring, men
