Side:Jonas Lie - Samlede værker 6.djvu/44

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
36

nok heller Ulve, Far, at komme ud for … Men Kuren var, det skal jeg indrømme, skammelig mod en brav Hund … og forsaavidt … Naa, det var den halve Dram?”

„Tak, Hr. Kaptein!”

„Men hvad er det for Slags Vei De siger, De har faret, Far?”

Med Maden og den nydte halvanden Hjertestyrkning var der kommet nyt Liv i den unge Mand. Han viste paa sine Klæder og var endog saa fræk at stikke Støvlerne frem; en stor Syning gik tvertover det ene Knæ:

„Jeg kunde vist sættes op som et Fugleskræmsel til Skræk og Advarsel for alle dem, som vil vige ud af Landeveien. Det hele kom af, at jeg paa Skydsskiftet traf paa en Renskytter, — en prægtig Kar! Fyren fortalte mig saa længe om, hvordan det var inde paa Fjeldet, at jeg fik Lyst til at følge med ham.”

„Overmaade fornuftigt,” mumlede Kapteinen, „naar man koster en Søn ind til Kristiania.”

„Jeg var blet nysgjerrig, skal jeg sige Dem, og saa bar det indover.”

„Er han ikke endnu mere rispende gal end Far sin! — gi’ sig paa maafaa ind i svarte, uveisomme Fjeldet!”

… „Det gik opover i Ur og Sten først fem Timer og saa bagefter en kort Svip, sagde Gunnar, paa fire. Men jeg véd ikke, hvordan det er deroppe i Fjeldet; det var, som ingenting tog i Benene. Luften blev saa fin og let, som jeg havde drukket Kroppen bort i Champagne, den gav som en hel Rus; jeg kunde gjerne gaat paa Hænderne, og det kom ingen ved i den hele, vide Verden, for nu var jeg oppe paa Taget! — Og aldrig i mit Liv har jeg set et saadant Syn, som da vi paa Eftermiddagen stod øverst paa Fjeldeggen, — bare kjølig, hvid, skinnende Sne og mørkeblaa Himmel, Tind i