Side:Jonas Lie - Samlede værker 6.djvu/22

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
14


„Hvad heder Du nu igjen, min Pige?” spurgte han distrait.

„Inger-Johanna!” gjentog hun med et vist Lune; hun undgik at se paa ham.

„Javist, javist!”

„Naa, saa det er mig, som skal give. … Deres Datter sætter mig Fluer i Ho’det, Frue! Jeg faar Lyst til at tage hende med mig ned til Kristiania til Stiftamtmandinden og vise hende frem. Vi skulde gjøre rasende Lykke, det er jeg vis paa.

… Naa endelig, rigtig git. — Spil ud!”

Med Haanden paa Faderens Stoleryg stirrede Inger-Johanna ufravendt ned i Kortene; men hendes Ansigt havde et forhøiet Skjær.

Rønnows Blik streifede hende fra Siden.

„Et Syn for Guder … et Syn for Guder!” udbrød han og slog de Kort, han just havde ordnet, sammen med den høire Haand og kastede dem paa Bordet.

„Jeg mener naturligvis, hvorledes Løitnanten haandterer Blindemanden … De forstaar, Frue!” nikkede han med Betydning. „Bikkedød, Peter, det var et Kort at spille ud!”

„Her skal Du se, hvad jeg mener,” tog han i …

„Trumf, Trumf, Trumf, Trumf!”

Han satte ivrig fire gode Kløvere i Bordet efter hverandre uden at oppebie, at der fulgtes paa.

Fruens Mine, som hun sad der og hørte sine inderste Tanker repetere saa unbefangent, var ubevægelig lukket; hun sagde noget ligegyldig hen:

„Det er paatide, Børn, I siger Godnat; det er over Sengetid. Sig smukt Godnat til Herrerne.”

Befa1ingen fo’r over deres Miner som en Skuffelse; men der var ikke Tale om andet end beskedent at adlyde, og de gik rundt om Bordet og neiede og tog Kapteinen og Løitnanten i Haand.

Det sidste, Jørgen lagde Mærke til, var, at Løit-