Side:Jonas Lie - Samlede værker 6.djvu/140

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
132


Aah! — det gjør godt at puste … puste!” stansede han.

„Nu er det over, tror jeg … Javist, — komplet over — andet end saadan halv mat …

Gaa bare et Stykke efter mig, Du Ola, — for en Sikkerheds Skyld …

Hm, hm, det gaar nok saa bra …

Ja, ja, kan sandelig gjerne være … uregelmæssigt Liv hele Høsten udover.

Saa, gaa ind og kald paa Frua. Sig jeg er oppe paa Soveværelset … Det gaar bra i Trappen” …

Der blev ingen liden Forskrækkelse.

Denne Gang var det Kapteinen, som beroligede og vilde slaa det hen, og Ma, som uden Bemyndigelse sendte Bud nedover. Var ikke Korpslægen hjemme, saa til Distriktslægen.

Da Korpslægen Rist kom, — og i Gangen havde modtaget Ma’s ængstelige Mening om, at Jæger havde været let rørt af Slag, holdt han til Husets Beroligelse et humoristisk Foredrag:

Det hele var et Spørgsmaal om Graden. Den, som drak blot saameget, at han stammede, led af paralytisk Lammelse paa Tungen, — og paa det Vis blev hver evige Mand af de, han kjendte, Slagpatienter. Dette var kun en hos blodfulde Individer ikke uvanlig Kongestion …

Jæger selv var jo saa langt over det, at han rekvirerede Toddybrættet ind om Aftenen, — rigtignok kun en yderst tynd Lavning for sin Part. Men Røverhistorier fra Eksercitien og om Svarten blev der snakket i Petumskyer og under stadige Fornyelser af den tynde Essents til Klokken halv to om Natten …

— — Det durede i Ovnen en af de følgende Formiddage, medens Kapteinen sad paa Kontorstolen og skrev, saa Gaasepennen spruttede.

Som vanligt paa den Tid af Aaret var der efter