Utenfor Sarah Bernhardteatret blev den unge herre i katteskinnskavaien stående ubesluttsom. Han visste ikke riktig, hvorfor han nettop var gått av her. Å følge efter Pierre vilde jo i og for sig være forbundet med noen risiko, for opvartere er ikke av dem, som lett glemmer en god kundes ansikt.
— Den som bare hadde sig en cigarett, mumlet den unge mann og rotet efter i de fremmede lommer, skjønt han visste det var håpløst. Under denne undersøkelse støtte han på en liten tynn og lett pose, som tidligere hadde undgått hans opmerksomhet. Han tok den frem og åpnet den og noe hår kom tilsyne. Ved nærmere eftersyn viste det sig å være en liten samling av løsskjegg, — likefrem whiskers til barter og fullskjegg. Det var en kolleksjon, som tydeligere enn noe annet gav ham en pekepinn om Jakob Harvis’ noe vanskelige forhold. En skikkelig fyr, som ikke nettop skal til karneval, er ikke til daglig bruk bevæbnet med løsskjegg. Hadde Harvis vært skuespiller så kunde det naturligvis tenkes, men der var ingen grunn til å mistenke ham for en slik beskjeftigelse.
Mannen i kunstnerhatten fikk plutselig en idé, som den hele tid hadde slumret hos ham. Han så sig forsiktig omkring, løsnet en lang og hengende tatarisk bart av samlingen og anbragte den over sine leber. Mastiken var meget klebrik, så den mørke bart lot til å ville hevde sin stilling uten yderligere påtrykk.
Efter denne forvandlingsscene økedes den unge manns selvtillit på en ganske merkelig måte. Han løftet hodet, satte kunstnerhatten på snei og skred frem over broen til La Cité med en holdning som en kosakkhetmann fra Ukraine. Nu visste han akkurat, hvad han vilde foreta sig. Han gikk som en, der lyder en fjern kallen. Og et kvarter efter stod han utenfor det merkelige litteraturens tempel, som har hisset alle gode og slette diktere, i et sekulum, — likhuset »La Morgue«.
Men det er lenge siden, at dette likhus var en offentlig folkeforlystelse. De små turistsjele blir ikke mere rystet av La Morgues likskatter.
Det falt imidlertid ikke vanskelig for Jakob Harvis å få adgang, — såmeget mere som der nettop var sluppet inn en annen besøkende for å se på og identifisere vicomte de Saban.
Mekanisk gikk han inn. Bak en glassrute lå en mann på ryggen og stirret inn i evigheten med et øie. Det annet var slått itu sammen med den venstre del av panneskallet. Merket av den dødbringende jernstang var meget tydelig.
— Kjente De den herre, spurte en stemme i bakgrunnen.
— Nei, svarte den unge mann uvilkårlig. Men da han vendte sig, opdaget han at spørsmålet ikke var rettet til ham men til en annen mann, som med stivtstirrende øine lente sig frem mot glassruten. Det var opvarteren Pierre.
— Ja, jeg kjente ham, hvisket den ulykkelige opvarter næsten for sig selv . . . . Det var en fortreffelig ung mann. Det er ikke lenger siden enn igår, at jeg talte med ham i rue Michaudière. Det var vicomte de Saban.
— Er De sikker på det? spurte politimannen braskt.
— Ja, svarte Pierre høitidelig . . . . Ikke sant — han mangler sitt ur.
— Jo.
Opvarteren drog med et dypt sukk en liten pakke av silkepapir op av lommen.
— Her er vicomtens ur. Han gav mig det for å dekke sin gjeld til mig. Værsgod, ta det. Jeg akter ikke å beholde det. Der er ingen lykke ved en død manns ur.
Politimannen vilde si noe. Men i dette øieblikk trådte en sortklædt dame inn.
KAPITEL VIII.
Det var en smukk om enn ikke helt ung kvinne, som med halvbøiet hode nærmet sig den glassrute, bak hvilken den elegante gentleman, som bar etiketten vicomte de Saban, lå og slumret. En diskret likvokter hadde hensynsfullt trukket stetsonhatten ned over den venstre halvdel av hodet, hvor Dieudonnés jernstang hadde pløiet en farlig og fryktelig dødsfure.
Der fantes ellers ikke noe ved dette lik, som kunde inngyde reddsel. Det høire øie var halvlukket og om den smukke, uttryksfulle munn lå der et smil som hos en mann, der er sovnet inn med et humoristisk billede i sin sjel. Den behanskede venstre hånd omfattet en elegant gant de Suede. Det var tydelig, at den unge mann hadde gitt sig tid til å avføre sig den ene hanske, før han var gått til aksjon. Måskje denne ceremonielle sendrektighet hadde blitt skjebnesvanger for ham. I den høire hånd med de lange, slanke fingrer lå den lille browning. Det var åpenbart, at man ikke hadde kunnet fjerne våbenet fra den hvite, soignerte hånds dødsgrep.
Den tilslørte dame trakk langsomt sløret vekk fra det bleke, sjelfulle ansikt. Hun så sig om med øine, som i mange år hadde hungret efter et publikums bevåkenhet. Derefter ofret hun sig helt for den døde.
— O Philip Marie, mumlet hun ganske hørlig, at jeg skulde treffe dig igjen på denne måte!
— De elsket ham høit? hvisket opsynsmannen ærbødig.
— Mitt hjerte er knust, stønnet den billedskjønne kvinne og tårene dryppet som små brillianter fra hennes øine.
Opsynsmannen nikket og gjentok ordene for sig selv. Det vilde gjøre et sterkt inntrykk på journalistene, når han kunde citere ordrett, hvad en av Paris’ skjønneste skuespillerinner hadde sagt, da hun stod ansikt til ansikt med sin døde elsker. Det var verdifulle ord — han kalkulerte dem minst til 50 francs. Gabrielle Lenlis mumlet noe for sig selv, men det lykkedes ikke opsynsmannen å fange hennes bønner tiltross for at han anspente sine trommehinder til det yderste. Så reiste hun sig, gjorde korsets tegn, stirret et øieblikk sorgfullt op gjennem glasstaket, undertrykte en hulken og forlot lokalet vaklende og støttet av opsynsmannens sterke arm.
Men i samme stund som den berømte aktrise og filmstjerne gled gjennem det sørgelige rum kastet hun et skarpt blikk omkring sig. Akk — således er disse skjønne kvinner, som skinner i uvirkelighetens sterke lys, — de lever for effekten og bifallet. Og Gabrielle Lenlis var ikke bedre enn alle de andre tupper fra det skjønne flitters paradis. Hun kjente godt vicomte de Saban og nu passet det hennes berømmelse og alder godt å friske op i sitt erotiske renommé med en yngling, som var død under de mest sensasjonelle omstendigheter. Allerbest hadde det naturligvis vært om den yndige vicomte hadde vært så vennlig å skyte sig utenfor hennes veranda, men når en filmstjerne vakler inn i de år, som er kvinnen til forargelse, må man nøie sig med andre effekter, for å overbevise almenheten om den lava, som flyter i ens bryst.
Således hendte det sig, at da Gabrielle Lenlis rent instinktivt inkasserte sympati — eller skal vi si bifall — fra de få tilstedeværende, så blev hennes ransakende blikk hengende ved to øine, som hun syntes å kjenne. De tilhørte uten tvil en kunstner, — måskje en journalist. Men han var ikke noe nummer å se på — med den gyselige hatt og den underlige kavai.
Ikke destomindre følte hun sig næsten forvirret, da hun steg op i sin bil. De to muntre, smilende øine forfulgte henne formelig. Det forekom henne, at hun ikke for meget lenge siden hadde sett inn i dem på en meget intim måte. Og da hun stanset utenfor sitt lille hotell i Avenue Gabriel, lot hun høre et litet skarpt skrik, som fikk chaufføren til å se sig om efter hjelp.
— Er madame syk? spurte han.
— Nei, svarte skuespillerinnen, . . . . kun et lett ildebefindende.
Og så vaklet Gabrielie Lenlis inn i sitt hus og hun så sig om som en, der tror sig forfulgt av et spøkelse. Hun kom sig først, da hennes kammerpike hadde gitt henne en omgang med duftende essenser og forklart henne, at en gammel spansk hertug med et glødende åreforkalket hjerte ventet audiens. Så glemte hun efterhånden, at hun hadde sett inn i sin avdøde unge venns, vicomte de Sabans ironiske øine. Men hvorledes det kunde foregå, at man kan ligge død bak en glassrute og samtidig være en interessert tilskuer, som smiler over sitt eget kadaver — det er ikke noe problem for en følsom kunstnerinnes hjerne.
— — —
Men mannen med kunstnerhatten forlot La Morgue i et ganske godt humør. Det forekom ham som om han hadde tatt avskjed med sig selv. Han hadde vekslet noen ord med opsynsmannen og forklart denne, at den avdøde ved en enkel leilighet hadde assistert ham på en måte, som han aldri vilde glemme. Derfor vilde han være takknemmelig for en beskjed om, når begravelsen skulde finne sted.
Likvokteren lovet å gjøre sitt beste. Men saken støtte på den vanskelighet, at der allerede hadde meldt sig en masse kreditorer i den avdødes bo. De var som igler, sa den forargede opsynsmann. Og det lot ikke til, at vicomten hadde familie som kunde ta sig av den unge manns lik. Imidlertid hadde politiprefekten tatt affæren i sin hånd. Opsynsmannen hadde selv hørt ham hevde, at en borger, der faller som offer for en bortrømt straff-fange, har krav på å bli begravet anstendig på statens bekostning. Av de 2000 francs, som var funnet hos den avdøde, vilde der bli tatt halvdelen. Antagelig kom begravelsen til å finne sted om tre dager på La Père-Lachaise, hvis ingen av familien vilde melde sig. Det var der ingen grunn til å tro, ti den unge vicomtes familieforhold var ikke særlig klare og gjennemsiktige. Tvertimot. Der hvilte et slør over hele den Sabanske adel. Et mysterium, som politiet nu ikke fant grunn til å fordype sig i, — såmeget mere som den unge herre var årsak til, at en av de frykteligste meneskedyr, som Paris noensinne hadde fostret, nu var uskadeliggjort . . . .
Det var i et ganske eiendommelig humør, at den virkelige vicomte forlot sin døde dobbeltgjenger. Naturligvis stod det i hans makt å vekke vicomte de Saban tillive, men hvad skulde det være godt for? Skjebnen hadde på en praktisk og enkel måte satt en strek over et liv, som var bygget på en meget upålitelig grunn. Der fantes ingen eller intet, som han lengtes efter i sitt forrige liv. Det hadde tatt ham flere år å krype op på den sociale stige, hvor Philip Marie tilslutt var havnet. Et slag med en jernstang, som slett ikke hadde rammet ham, var tilstrekkelig til å velte ham i det psykologiske øieblikk. Vicomte de Saban var ramlet av pinnen, falt på en ikke uhederlig valplass og om nogen dager vilde han bli begravet blandt prominente menn på Père-Lachaise. Staten vilde reise ham et litet beskjedent minnesmerke, Gabrielle Lenlis vilde legge en krans på hans grav og måskje noen andre små kokotter av annen rang vilde trippe i hennes kjølvann.
Så fikk Jakob Harvis ta fatt på det første trin av stigen — med 50 francs i lommen og en helt ubekjent fortid.
KAPITEL IX.
Det begynte allerede å bli mørkt, da innehaveren av Jakob Harvis’ pass fant sig igjen på Place Michel. Han hadde gått omkring i et par timer og latt føttene marsjere, hvor de selv vilde. Nu vilde de ikke mere. Hans mave holdt også på å gjøre oprør, — den hylte av sult. Kun hjernen fortsatte sin irren omkring i en uvirkelig verden. Det var som om et nytt menneske blev født pånytt i ham. Måskje vicomte de Saban virkelig var drept av Dieudonnés jernstang og hadde fulgt sitt hylster til de evige jaktmarker. Det måtte være rett og riktig. Avisene påstod det, politiet likeledes og hans gamle elskerinne felte krokodilletårer ved liket.
Men Jakob Harvis, eiermannen til et godt pass, en motbydelig kavai, en cheviotdress av en gyselig kvalitet, noen sett løsskjegg, en vulkanfibret håndkuffert og 50 francs i sedler, levet forholdsvis godt. Det var imidlertid noe som het fremtiden. Hvorledes skulde den nyskapte Jakob gripe saken an? . . . . 50 francs varer ikke lenge og det er heller ikke noen kapital, som man kan bygge noe livserhverv på.
Der fløi en kuldegysning ned gjennem hans ryggsøile ved tanken på, at han måskje kom til å sulte. Når uken var gått vilde pengene være slutt, hvad skulde han da ta sig til for å klare det daglige behov? . . . . Han følte sig plutselig overbevist om, at hverken vicomte de Saban eller Jakob Harvis var skikket for tiggerstaven eller den ubehagelige hotelltilværelse under broene. Og sulten?
Den unge mann kastet uvilkårlig et blikk hen på St. Mikael, der stod i sin nische og ordnet sig med dragen. Denne drage var øiensynlig et symbol på den sult, som ungdommen i Quartier latin kjemper med. Riktignok kan man lage adskillig god videnskap på basis av dårlig levemåte og man kan sulte sig til 100 kr. pr. ark nervepirrende litteratur, men imens kan man komme til å dele koens skjebne, når gresset gror.
Nei — dragen måtte man først og fremst få bukt med, selv om man ikke på noen måte kunde måle sig med den hellige Mikael.
Det var næsten 24 timer siden vicomte Philip Marie de Saban hadde inntatt middag i Cercle d’Haussmann. Det var en utmerket middag — en filet de sole a la Mornay og en ganske fortreffelig tilberedt perdrix med en burgunder fra Chauvenet-Volnay 1915. Men siden den tid hadde livet kun budt på en så absolutt vitaminfri kost som hendelser og sensasjon.
Den unge mann merket, hvorledes sultens drage huserte i hans tarmer. Føttene begynte atter å kommandere, og før han visste ord av det var han på vei henover kaien. Uvilkårlig stanset han utenfor et litet lavt hus med et gammelt skilt, som forestilte en eller annen sjøkriger i et eksotisk landskap.
Uten å reflektere noe yderligere ved saken svingte han om hjørnet og gikk inn den lave dør. Der strømmet et sterkt lys mot ham, en gallonert herre viste sig. Det var en bred og anselig skikkelse og det forekom den sultne yngling at han likesom svulmet ut ved synet av ham, inntil inngangen bokstavelig talt var proppet igjen.
Den forhenværende vicomte rynket brynene.
— Hvad skal dette bety, sa han hovmodig.
Det var som om den fete cerberus plutselig spisset øren efter en kjent stemme. Han stirret forundret på mannen i døren, men opgav ikke sin kraftige frontstilling.
— De går nok feil, brummet han.
Der lå en ophisset tilrettevisning på den unge herres leber, men plutselig fikk han øie på sitt speilbillede bak den svære portvakts skulder. Han så to vrede øine under en latterlig kunstnerhatt og en lang hengende bart, som mest av alt minnet om en montenegrinsk røver. Langsomt rykket han tilbake.
— Undskyld, mumlet han, ja jeg har nok gått feil.
Og uten å forklare sig nærmere skyndte han sig ut og forsvandt opover gaten.
Den gallonerte cerberus så lenge efter ham og hans ansikt bar preg av en viss forvirring.
— Den stemmen kjente jeg, hvisket han hen for sig selv, . . . . jeg skulde kunne ha bandt på, at det var . . . .
Men dørvokteren på Laperouse fikk ikke tid til å fundere nærmere over denne stemmes kjente klang, — der kom nye gjester til dette gourmetenes tempel, velklædte menn og kvinner, som passet til miljøet . . . .
Imidlertid skyndte den unge mann sig videre som om furiene freste i hans kjølvann og han stanset ikke, før han var nådd frem til en liten uanselig »Bistro«, som syntes å være i overensstemmelse med Jakob Harvis’ sociale og økonomiske forhold. Det var et stille og beskjedent spisested med sagmugg på gulvet og få gjester. Verten var fet og hadde en vorte på nesen, og en sort katt med mektige værhår kom hen og snuste velvillig anerkjennende på ham. Forøvrig luktet det herlig av matfett, løk og kål. Det var i sannhet ikke noe Laperouse, men et jevnt folkelig sted med yderst moderate priser.
Den nye gjest avførte sig kavaien og kunstnerhatten, fant sig et godt hjørne og styrtet sig med glupende appetitt over stedets spesialretter.
Det var aldeles ikke noen dårlig mat og vinen smakte fortreffelig, tiltross for at den ikke kostet mere enn et par francs flasken. Den fete vert serverte selv og den sorte katt hadde tatt post på stolen vis a vis og sørget for at alt gikk ordentlig for sig.
En halv time efter bad en mett og veltilfreds herre om kaffen og spenderte dertil en Eau de vie. Han konstaterte for sig selv, at vicomte de Saban aldri vilde ha funnet sig i et slikt miljø med vin ordinaire og en gyselig brennevin, men det var tydelig, at Jakob Harvis følte sig vel og fornøiet med alle tegn på tilfredshet. Han strakte sig godt tilbake i hjørnet, dikkedikket med katten, forlangte en Voltigeur og dampet fornøiet på den. Jo, Jakob Harvis var — selv om han hadde mange synder på sin samvittighet — en nøisom mann med enkle vaner. Han satte tæring efter næring. Den unge mann i hjørnet begynte øiensynlig å føle sympati for sig selv. Han lukket øinene og tok sig en blund. Noen minutter efter våknet han ved at en lett hånd berørte hans skulder.
— Undskyld min herre, sa en mild stemme . . . . De mister noe. Jakob Harvis var øiensynlig av dem, som sov lett. Han spratt op og satte sig ned. Ved siden av ham satt der en tykk, skjeggløs fyr på 40—50 år og smilte polisk til ham med to livlige griseøine, mens han med adskillig larm og smatten gaflet i sig noe, der lignet en kaninragout.
— De mister noe, gjentok han i samme tone og lukket det ene øie . . . . Hvis De ikke skynder Dem min herre, så går Deres bart ad helvete til.
Den unge mann så sig forvirret om og hans hender fløi mekanisk op til ansiktet. Jo — det var riktig nok. Den svære bart hadde løsnet og hang nu i en ganske eiendommelig stilling over hans munn. Det tok ikke lang tid før den var anbragt på plass.
— Det er ingen som har merket noe til det, fortsatte den fete gentleman og gnaget omhyggelig et kaninlår . . . . Jeg håper De undskylder, at jeg vekket Dem, men det så ikke godt ut — De forstår. Den forlorne Jakob Harvis mumlet noe, som lignet en takk og bad om sin regning.
Hans sidekamerat så litt skuffet ut og tørret sig omhyggelig i ansiktet.
— Jeg tilhører ikke politiet, sa han hviskende. Mitt navn er Rigault. Jeg har en liten forretning med antikviteter på den annen side av gaten. Stikk over, når De er ferdig her. Så kan vi snakkes ved . . . . Jeg liker Deres ansikt — selv uten bart!
Han uttalte de siste ord med en litt skarpere betoning, reiste sig og gikk hen til »zinken«, hvor han betalte.
Men den unge mann i hjørnet la merke til, at den sorte katt holdt sig i ærbødig avstand, da den fete herre med det gemytlige smil vraltet ut på gaten.
KAPITEL X.
— Det blir akkurat 4 francs og 65 centimes, sa verten og skjelte hen til sin nye kunde, før han rakte blokknotens hieroglyfer over bordet.
Den unge mann så næsten ikke på regningen. Med den ene hånd strøk han sig over underansiktet for å være viss på at barten ikke vaklet, og med den annen langet han en krøllet femtifrancsseddel, som var lappet omhyggelig sammen, over bordet.
— Var ragouten god? spurte verten fornøiet over at hans lille regnefeil på 30 centimes i etablissementets favør var lykkes.
Gjesten nikket distré.
— Fortreffelig.
— Det gleder mig. Monsieur Rigault var av samme mening. Han er meget kresen . . . . ja det var den herre som satt ved siden av Dem. En meget populær mann i kvarteret. Charles Rigault. Så De kjenner ham ikke. Han er samler. Det kommer mange fornemme menn til hans forretning tvers over gaten. Verten hadde imidlertid vekslet den store seddel i mange små og opdaget til sin glede, at den unge herre slett ikke gjorde noe nummer av at der manglet ytterligere 15 centimes i opgjøret. Den gamle snyter så medlidende på sin gjest, som hurtig stakk alle de fillete femfrancs til sig og ytterligere lot to sous ligge til drikkepenger. En ufornuftig og lettsindig fyr, tenkte han. Det vil ikke gå ham godt. Naturligvis er det hederlig å la sig snyte, men det er en farlig overklassevane som hevner sig. Og den verdige restauratør angret på at han ikke hadde ordnet sig litt rundeligere.
Med en viss elskverdig forakt hjalp han gjesten frakken på og fulgte ham tildørs.
— Vi har «lam a la Navarin» imorgen, sa han med en flytende tunge. Det er stedets spesialrett. Men De bør komme litt tidligere, ellers slipper vi op — De forstår. Her kan De som De ser sitte — uforstyrret.
Verten understreket det siste ord og åpnet døren med overdreven høflighet. Den bolstrede dame ved den lille sinkbar ønsket ham høilydt velkommen igjen og den sorte katt gned sig til hans ben.
Den unge mann følte sig helt rørt over all denne hjertelighet. Dette var altså den bekjente parisiske mellemklasse, hvis hederlighet og nøisomhet der gikk frasagn om. Fra dette miljø var formentlig den ekte Jakob Harvis sprunget ut — måskje med en svak tilsetning av hollandsk koloni. At han var hjemmevant i den store internasjonalismes metropol kunde det ikke være tvil om. Storstedene er jo efter hånden blitt automatiske kloakker for alskens dårlig eventyrlyst. Og man må lete med kraftige lys og lykter for å opdage en virkelig pariser i Paris. Traff man ham, vilde man måskje finne at vedkommende slett ikke hadde noe parisisk ved sig.
Men hvorledes skulde han nu trenge inn i den manns lokale forhold som skjebnen hadde sendt på hans vei? Han visste jo det minst mulige om Jakob Harvis — kun noen fattige oplysninger på et pass. Den døde mann kunde ikke fortelle ham mere. Han blev begravet som vicomte de Saban, den unge spiller og ødeland, og døden vilde visselig berolige hans kreditorer. En mann som blir drept med en jernstang i Boulogneskogen efter et basketak med banditter, er sikker på et noenlunde anstendig eftermæle.
Under disse spekulasjoner var mannen med kunstnerhatten nådd frem til Tuilerihaven. Aftenkjøligheten var av den mest utrivelige sort med små regnbyger. Den unge herre knurret over sine tynne lakksko. Under de nuværende omstendigheter vilde det ubetinget ha vært bedre, om han under metamorfosen i skogen også hadde fått overlatt de solide bokskalvstøvler som liket beholdt for sig selv. En detektiv med litt fornuft vilde uten tvil ha festet sig ved at det fornemme kadaver i persianerpelsen og barelaysdressen var iført et par støvler av umiskjennelig klosset soliditet og mangel på fasong. Dessuten skulde han ha ønsket å få beholdt sine hansker. Hans hud var ikke vant til den slags påkjenning. Nu fantes der ikke annen utvei enn å varme hendene i kavaiens vide lommer.
Under denne manøvre støtte han på terningene og det brev som hadde befunnet sig på hans nattbord i hotellet «Den glade matros».
Vicomte Philip Marie de Saban regnedes for å være en fin herre med utpreget maskuline og ridderlige instinkter. Han vilde neppe under noen omstendighet beskjeftige sig med en annen manns brev. Men var det ikke så, at han ved et helt igjennem regulært muntlig testamente var blitt overdratt Jakob Harvis’ navn og eiendeler? Der fantes ikke annen eiermann til Harvis’ efterlatte saker enn ham selv. Den originale Harvis døde som de Saban, og de Saban var derfor både moralsk og juridisk berettiget til å leve som Harvis.
Og måskje der i dette brev fantes en eller annen ledetråd som vilde være den nye Jakob Harvis til nytte i hans kamp for tilværelsen.
Han veiet et øieblikk brevet i hånden. Konvolutten var grågul og meget tykk. De steile bokstaver, den omhyggelig skrevne adresse, gjorde et reelt og forretningsmessig inntrykk. En skriftklok vilde måskje si at brevet var skrevet av en litt brutal mann med en kjølig hjerne.
Men grafologien har i de senere år lidt mange sørgelige nederlag, og det fikk den unge mann erfare, da han noen minutter efter hadde funnet sig en liten bar i rue St. Honorée som ikke så ut til å lide av altfor stor søkning. Ved en billig aperitif og under en utslitt glødelampe åpnet han brevet fra Amsterdam. Det viste sig å være ganske innholdsrikt. En 10-gylden løsnet sig ut av det tykke skrivepapir og falt sammen med et lite passfotografi ned på bordet.
Den forhenværende vicomte smilte vemodig, da han stakk pengeseddelen i lommen, men der kom et ganske annet uttrykk i hans ansikt, da han kastet et blikk på fotografiet.
Det var noe i det vakre friske pikeansikt med de store, litt melankolske øine, som fikk den unge roué til å rødme av en slags undseelse. Det var som om fotografiet bebreidet ham hans indiskresjon.
— Dette brev er ikke til Dem — sa blikket. Les det ikke.
Den unge mann gjorde en bevegelse som om han vilde rive brevet istykker. Men han gjorde det ikke. Så kastet han atter et blikk på fotografiet. Og plutselig forekom det ham som om uttrykket i det unge ansikt hadde skiftet over i et mildt gjenkjennende smil. Ja — et øieblikk så det ut som om portrettet nikket til ham med en stum opfordring:
— Les brevet allikevel. Du er jo min venn!
