Men latteren frøs fast i hans strupe. Han syntes å høre menneskelige stemmer i det fjerne. Måskje det var politibetjentene som vendte tilbake. Han vilde måskje bli anholdt og ingen kunde vite, om han ikke var krøpet inn i den undvekne morder Dieudonnés katteskinnskavai mens straff-fangen selv rykket inn i Paris som den bekjente levemann vicomte Philip Marie de Saban.
Denne ubehagelige tanke fikk ham til å påskynde sine skritt. Lyset fra Mont Valerien var nu blitt tydeligere og foran sig skimtet han i månelyset de svake konturer av kaien ved Suresnes. Skogen blev mere og mere glissen. Det var tydelig at han nærmet sig Seinen.
Plutselig stanset han. Langt, langt borte hørte han et skrik, et rop om hjelp og så to revolverskudd i hurtig rekkefølge. Det var som skogen plutselig blev levende.
Han vendte sig om — ubeslutsomt. Veien han gikk, førte i en snorrett linje op til de små sjøer i Boulogneskogens hjerte i nærheten av «Eremitage» og «Les Cascades». Der foregikk noe uhyggelig deroppe, ikke så langt fra den benk, hvor den fremmede mann hadde plyndret ham til skinnet. Han syntes å se skygger bevege sig og små lys, som sprang frem mellem trærne. Men avstanden var for stor til at han i månelyset kunde gjøre sig noe begrep om hvad der foregikk. Det var såvidt han kunde høre noen skingrende fløitesignaler og hissige kommandostemmer. Så knallet der skudd igjen med små gnistrende lysblink. Det lød som coyotens bjeff på prerien, når den lukter et åtsel.
Og så til slutt et dumpt brøl som et rovdyr, der merker, hvorledes døden rumsterer ved hjerterøttene. Derefter blev alt stille. De små lys beveget sig frem og tilbake, og mørke skygger gled med visse mellemrum inn i lysskjæret. En hissig kamp hadde funnet sted, og nu var den forbi.
— Det må ha vært Dieudonné, tenkte mannen i kunstnerhatten . . . .
Nu har han vel fått sin bekomst, den gamle banditt.
Uten å reflektere ytterligere over den uhyggelige begivenhet tok han på sprang og stanset ikke før han så buene av broen ved Suresnes.
Det hadde vært en voldsom springmarsj og dypt pustende anbragte han sig på en av stenpillarene, som flankerte broen.
Hvad skulde han nu foreta sig? . . . . Et øieblikk tenkte han på å skaffe sig en bil i den lille by og vende tilbake til sin gode seng på «Claridge». Han hadde jo betalt sin gjeld der og alt var forsåvidt i orden. Men hvorledes skulde han forklare den merkelige forandring i sitt toilette for nattportieren, som måskje like ut vilde nekte ham adgang. Sin identitet kunde han nok bevise, men den strenge cerberus vilde nok kreve en forklaring. Så var han nødt til å rykke ut med omklædningen i Boulogneskogen og det vilde være for latterlig. Banditten, som hadde røvet hans klær, var nok en god psykolog. Han vilde bli til latter og han krympet sig ved tanken på hvad avisene kunde finne på av ondskapsfullheter.
Dessuten vilde saken øieblikkelig gå til politiet, — og dermed kunde han risikere på en skjendig måte også å bli avklædt sitt adelsskap.
En forsinket bil rullet henover broen. Det var en «taxi» og i lykteskinnet så han, den var ledig. Han hadde alt løftet hånden. men betenkte sig og trakk sig tilbake i skyggen.
Chaufføren, som allerede hadde gjort forberedelser til å stanse, satte hurtig farten op ved synet av den mistenkelige skikkelse og forsvant i retning av Longchamps, som om fanden var i helene på ham. Den avklædte vicomte begav sig med et sukk over broen. Det stod klart for ham, at han nu befant sig på en ganske merkelig skillevei, men han hadde foreløbig intet annet valg. Helt uten resourser var han ikke. Der lå en krøllet femtifrancs i hans lomme. Den fremmede hadde forsåvidt ikke vært uten menneskelige følelser. Måskje han også stod på en skillevei, men den gikk opover til store festligheter i strålende saler med kvinner og spill — falsk spill. Selv var han dømt til de trange stier nedover, hvor fattigdom og forbrydelse levde side om side. Men ingen visste hvor lykken fantes. Den strålende fru Fortuna er en lunefull kvinne, som ofte kaster sine øine på en fattig eventyrer i en lurvet katteskinnspels.
Den unge mann tok den store kunstnerhatt av sig og tørret svetten av sin panne. Så svingte han til venstre langs den mørke kai og opdaget snart vertshuset «Den glade matros», hvis fattigslige skilt belystes av skinnet fra en gasslykt. Han trakk hatten godt nedover hodet og banket på den lave inngangsdør.
Kort efter lød en gretten kvinnestemme innenfor:
— Hvem er det?
— Det er nummer 6, sa den unge mann hest.
Det lot til, at dette sesam var godt nok, for døren lukkedes op og en tykk, halvpåklædt kvinne, stod på terskelen.
— De kommer sent, mumlet hun grettent . . . . Gå forsiktig i trappene, tilføiet hun.... Der ligger et brev til Dem på værelset . . . .
Den forsinkede gjest mumlet et eller annet og skyndte sig op trappen. Der lyste et ensomt gassbluss henover en smal gang. Han fant hurtig frem til nummer 6, lukket sig inn i et lite spartansk utstyrt rum, fant frem en ildeluktende svovlstikke av kavaien og tendte gasslampen. På nattbordet ved den store, stygge jernseng lå der et brev med hollandsk frimerke. Den unge mann så interessert på det. Konvolutten bar adressen:
Jakob Harvis
«Den glade matros»,
Suresnes
pr. Paris.
KAPITEL V.
— Jakob Harvis, mumlet den unge mann og la det lille kokette brev fra sig med noe der lignet andakt . . . . . Jeg skjønte han måtte være hollender eller skandinav, tiltross for at han talte fransk som en innfødt. Undres på om han er frekk nok til å våge sig inn på «Claridge» for å sikre sig resten av min garderobe. Han følte sig øiensynlig trygg for at offeret ikke vilde henvende sig til politiet eller på noen annen måte blande sig i sakene.
— Jakob Harvis, gjentok mannen på sengekanten og det var likesom hans tunge befølte hver stavelse . . . . Det var altså det navn han testamenterte mig . . . . ikke helt ilde, et hederlig, internasjonalt bandittnavn med det fornødne angelsaksiske tonefall . . . . Og der står hans bagasje som han gavmildt skjenket mig, — en vulkanfibret håndkuffert av temmelig ny dato. Den skriver sig øiensynlig fra det samme jødemagasin, hvor dressen er kjøpt. Rouen — det stemmer. Kufferten er låst, men nøkkelen ligger vel et eller annet sted i disse lommer.
Med en viss interesse begynte han å undersøke den ydre habitus. Ved siden av gasslampen, der kastet et underlig gulgrønt lys over det lille rum med det lave tak, hang der et speil i en noe defekt gullramme. Nølende trådte den unge mann fremfor det og betraktet nøie den ukjente herre, som stirret på ham. Det var et blekt og meget alvorlig ansikt, han fikk se under den heslige bredbremmede bulehatt. Nei — dette var isannhet ikke den unge levemann med det vinnende smil, vicomte Philip Marie de Saban. Ansiktet i speilet der tilhørte en mann, som nu stolt og fornem i en første klasses persianerpels skred nedover Champs Elyssées. Han hadde efterlatt det jagede uttrykk og de vaktsomme, flakkende øine til sin arving.
Mannen foran speilet forsøkte sig på en liten latter. Men lyden klippedes av i hans hals og blev til en næsten truende gurglen. Hvad pokker var nu dette? . . . . Hadde overfallsmannen også dratt avsted med hans gode humør og lystige latter, — og efterlatt ham sin galdegule, nervøse uro. Nei dette var ikke vicomte de Sabans ansikt . . . . Og med en rasende gestus rev han hatten av hodet og kastet den hen i et hjørne. Likheten med den annen mann sprang nu ennu tydeligere i øinene enn før. Det var en sprekk i speilet, og det forekom gjesten på «Den glade matros», at der lå et snøre om hans hals. Og den våknende redsel i det smukke ansikt gjengav på en høist ubehagelig måte illusjonen av en mann, som skal heises op i en galge.
Stønnende slang han sig ned på værelsets eneste stol. Nei — vicomte de Saban hadde ikke gjort et bytte. Når alt kom til alt var hans små synder, hans gjeld og utskeielser for intet å regne mot hvad denne Jakob Harvis hadde på samvittigheten. Selv hadde han villig innrømmet at han var spiller — ja falskspiller. Måskje av den type som alltid var å finne på de kontinentale luksustog og de store transatlantiske dampere. Men han hadde uten tvil andre ting på samvittigheten — måskje en rovmorder av en litt finere type enn denne Dieudonné, som nu politiet tydelig nok hadde grepet eller drept inne i Boulogneskogen. Kanskje en eller annen skummel forbrydelse var inkludert i overfallsmannens liberale testamente. Tyv, falskspiller og morder — en eiendommelig arv til en forholdsvis uskyldig levemann.
Philip Marie følte, hvorledes en kold gysen krøp ham nedover ryggen. Han grep sig uvilkårlig til halsen som om repet allerede lå der og gnog på nakkemusklene. Men det var kun katteskinnet som kildret ham med sine stive buster.
Han reiste sig hurtig og rev kavaien av sig og lot den litt trange snipp med det redselsfullt kolorerte slips følge efter. Han fikk nu for første gang anledning til nærmere å undersøke den blå cheviotdress, han hadde fått i bytte for sitt elegante kostyme fra Barclay. Det var ganske merkelig hvor den satt godt, tiltross for sine ubedragelige tegn på å være skapt i et etablissement for ferdige klær. Denne Jakob Harvis hadde øiensynlig de samme mål som ham selv og med en viss misundelse tenkte han på, hvor godt han måtte ta sig ut i den smukke dress, der var laget av Paris’ største kunstner i faget. 2200 francs hadde den kostet og var ennu ikke betalt!
Denne tanke vilde under almindelige omstendigheter ha fremkalt et smil på hans lettbevegelige ansikt, men den unge mann smilte ikke. Han var gjenstand for en eller annen forvandling. Det var som om hans lette og glade sinn krympet sig sammen under en ukjent viljes innflydelse. Ennu hadde den ikke fått helt bukt med ham, for han kunde fremdeles resonnere som den unge vicomte, som fru Fortuna hadde omtumlet på en så merkelig måte. Han avviste tanken på den gamle dobbeltgjengerteori, som Stevenson har gjort udødelig i litteraturen. Heller ikke var han en Dorian Gray som tumler med sin egen underbevissthet.
Men allikevel — dagens og nattens oplevelser hadde satt merker i et sjeleliv, som aldri før hadde beskjeftiget sig med saker, som lå dypere under almindelige og gjengse forestillingers overflate.
Og det merkeligste av alt var, at han ikke kunde frigjøre sig for den tanke at vicomte Philip Marie de Saban var død i samme stund, som han hadde iført sig den fremmede manns klær.
Uten å gjøre sig noen forestillinger om denne hendelse, begynte han å undersøke sin trøie. Der lå noen francsstykker i en ytterlomme sammen med et sett terninger av elfenben. I brystlommen fantes et forholdsvis nytt pass, utstedt av en hollandsk politimyndighet. Det lød på Jakob Harvis, født på Java i det herrens år 1900, diamanthandler av profesjon, og med en meget utstrakt rett til å ferdes jorden rundt.
Passfotografiet viste et blekt, intelligent ansikt med rolige, iakttagende øine — et utpreget overklasseydre. Det var tydelig at Harvis hadde sett gode dager. Men det som forvirret Philip Marie mest var den umiskjennelige likhet denne mann hadde med ham selv — ikke bare ansiktets konstruksjon og det opstrøkne hår, men selve uttrykket. En opmerksom iakttager vilde måskje finne en viss vesensforskjell mellem Jakob Harvis og vicomte de Saban, men det berodde særlig på alvoret i den førstes ansikt — et alvor som var parret med en viss uro.
Med et sukk la den unge mann passet fra sig. Han hadde en instinktiv følelse av, at Jakob Harvis på en eller annen måte vilde få stor betydning for hans fremtidige liv.
I en baklomme fantes der en liten nøkkel, som øiensynlig åpnet adgang til den lille håndkuffert. Vicomten betenkte sig litt. Men Jakob Harvis hadde jo på sett og vis testamentert ham sine efterlatenskaper. Så trakk han den vulkanfibrede frem i lyset og åpnet den.
Det var i sannhet ikke noen innholdsrik kuffert, men det som fantes der, var smukt ordnet. For uten en slitt silkepyjamas og noen sett elegant undertøi, som ikke harmonerte med kostymet, lå der en tykk pakke med spillkort, som ved første øiekast presenterte sig som ubrukte. Men ved nærmere eftersyn viste det sig at pakkene var åpnet og derefter klistret igjen med stor omhu.
Vicomten smilte for første gang den natt. Han brøt en av pakkene og lot fingrene gli hen over de smukke kortblad. Det var som om han følte en personlig nydelse ved denne berøring. Han blandet kortene og begynte langsomt å gi til tre spillere. Så vendte han bladene og nikket for sig selv som en der har gjort en interessant opdagelse. Kortspillet var preparert på en måte som kun en øvet kortspiller vilde ha opdaget!
Det så ut som om dette fund hadde en meget gunstig innflydelse på den unge mann. Han samlet kortene sammen og la dem ned i kofferten. som han låste omhyggelig av. Så avførte han sig Jakob Harvis’ klær, slukket gassblusset, låste døren og kastet sig på sengen.
— Nå så min gode Harvis, mumlet han. Er det sådan fatt. Så kommer vi nok snart til å snakke alvorlig sammen.
Men deri tok vicomte de Saban høilig feil.
KAPITEL VI
Sent ut på formiddagen våknet gjesten på nummer 6 i hotellet «Den glade matros». Med søvndrukne øine rakte han en hånd frem. Men hånden fant ikke det ringeapparat som den var vant til. Efter en forgjeves famlen frem og tilbake på veggen, opgav han forsøket.
Vicomte de Saban reiste sig forvirret i sengen og kom hurtig til det resultat, at alt ikke var som det skulde være. Han befant sig i sannhet ikke på «Claridge», men i et lavloftet værelse med en utpreget fattigmannslukt, hvor uforbrent gass og gammelt mugg sloss om overtaket. Den seng han befant sig i, var stor og bred, men hård, og en eller annen løsnet fjær i madrassen åt ham glupsk i siden.
Den unge mann rynket brynene. Det var visstnok ikke noen ublandet fornøielse å spille rollen som en forgjeldet adelsmann. Men vicomte de Saban hadde imidlertid en fortreffelig seng med en ypperlig springmadras og et edderdunsteppe, som lett og varmt bølget om hans forkjelte legeme. Jo, man forstod sine saker på «Claridge». Alle detaljer var i den skjønneste orden, — avpasset for levemenn, døgenikter, kokotter og amerikanere.
Det demret plutselig for mannen i den brede seng, at der var satt en stopper for den usikre, men behagelige edderdunstilværelse. Måskje der i dette øieblikk stod en del bleke, men bestemte menn utenfor 235 «Claridge». De vilde bli ennu blekere, når det blev rapportert at han ikke hadde vært i seng. Måskje der vilde spire en svak mistanke i deres små inkassatorhjerner om at vicomten likefrem hadde tatt flukten for å befri sig for sine forpliktelser.
Vicomten lo uvilkårlig, men latteren klang dårlig i det lavloftede rum med de små edderkopp-spundne vinduer, som kun lot sparsomme lysstrimer gli inn på det slitte gulv. Ja ja, han befant sig ikke mere på «Claridge» nummer 235, men på «Den glade matros» nummer 6. Forskjellen var betydelig, men på det celebre Champs Elysées-hotell var tallrike argusøine rettet på ham, mens han her i det gammeldagse vertshus var en absolutt fri mann med ferdigsydde klær, kunstnerhatt og et dusin preparerte kortspill samt 50 francs i kontanter.
Forunderlig hvor stille det var. Utenfor de grumsete vinduer skimtet han en glidende strøm. Det var Seinen som begynte å svulme mot vår. I det fjerne lød der med visse mellemrum svake biltut, men den lille by Suresnes lot ellers til å befinne sig i siestaens makelige hvile. Og flodens glidende strømsus lød i enkelte øieblikk som en gjespen.
Mannen i sengen skvatt plutselig til. En kjent storbylyd nådde hans ører. Det var en avisgutts ilske skrik. Det kom formodentlig fra den lille plass, hvor veien svinger opover bakkene til Val d’Or og St. Cloud. Tiltross for avstanden klang disse hissige diskanthyl som en uhyggelig dissonans i landsbystillheten. Det var som beboerne våknet rundt omkring. Vinduer blev slått op og det knaket i porter og dører. Stemmer hørtes alle vegne fra, ophissede kvinnerøster og kraftige utbrudd av vrede menn. Det var kommet en fredsforstyrrer til Suresnes. Halvt motvillig kastet vicomten det tunge dunteppe av sig og sprang ut av sengen. «Den glade matros» var også våknet. Han hørte en gretten kvinnestemme nede fra første etasje akkompagnert av en oldings misfornøide brummen.
Der kom en eller annen springende forbi.
— Hvad er det? hørte han kvinnen rope fra porten.
— Mord, svarte en hesblesende guttestemme og sprang videre og hans næsten triumferende rapport gjentok sig fra hus til hus nedover kaien, som et alltid svakere ekko: MORD — mord — mord!
Den unge mann lot sig falle ned på sengekanten. Nattens begivenheter stod plutselig klart for ham: Skuddene inne i skogen, de ophissede mannsrøster, det rasende brøl fra et dødsramt menneskedyr.
Langsomt og med uvilje tok han klærne på sig. Han hadde ikke noe hastverk. Det som hadde hendt derinne i mørket var ikke til å ta feil av. Politiet hadde slått kloen i Dieudonné og den gamle automobilbanditt hadde bitt fra sig like til revolverkulene este i hans legeme og åt hans livskraft. Det var den slags nattlige bataljer som rystet selv en storbys nerver. — — — —
Med hatten langt nedover ørene og kattepelskraven opslått helt op til nesen forlot Jakob Harvis’ dobbeltgjenger det lille hotell. Alle disse forsiktighetsregler for å undgå ubehagelige tvil var imidlertid helt unødvendige, for det lot til at hele hotellpersonalet hadde flyttet hen til den lille hjørnerestaurant ved broen, som øiensynlig var den celebre stads nyhetsbørs.
Et halvt hundre mennesker stod her og diskuterte saken og svingte de ferske ekstrablad, mens formeninger, forbandelser og forutanelser fløi omkring i den tåkede luft.
Gjesten fra «Den glade matros» følte ingen trang til å blande sig i denne borgerlige respektabilitets alvorsfulle funderinger. Han gjorde en liten omvei opover bakkene og var så heldig å entre en omnibus i en sving samtidig med avisgutten, som sprekkeferdig av viktighet og 10-centimes drog tilbake til byen for å spille i kasseroulettene, proppe sig med bananer eller forsøke et fremstøt med en ny utgave.
— Nå, hvad er det som har hendt? spurte mannen med kunstnerhatten.
Avisgutten hovmodet sig forferdelig. Han befridde sin munn for et kjempemessig brystsukker, tørret sig omhyggelig med et ternet lommetørklæ, rapte diskret og uttalte sig med en viss forakt om dem som ikke i tide hadde sikret sig hans opsiktsvekkende nyheter . . Man bør alltid, tilføiet han med belærende suffisanse, kjøpe et ekstrablad før det er utsolgt.
Det var ganske tydelig, at den vordende millionær (en gutt med et slikt forretningsmessig skrik kunde jo ikke ende som mindre) ikke hadde noen særlig respekt for mannen i kunstnerhatten. Han så sig omkring blandt de få, men interesserte passasjerer, som ennu ikke hadde nydt godt av ekstrabladets sensasjoner. Og han følte sig plutselig som en meget betydelig person, der satt inne med oplysninger. som kunde få hårene til å folde sig ut i shinglede nakker.
— Der har funnet et mord sted, sa avisgutten hult.
— Ja, det har vi nu hørt, men hvorledes, hvem og hvad?
Den lille nyhetsbringer så til å begynne med litt tåpelig ut, men han fattet sig hurtig. Og uten å puste mere enn høist nødvendig avliret han følgende lekse, der formodentlig var en nøiaktig ekstrakt av den første journalistiske meddelelse . . . .
— Der har inatt funnet en gruopvekkende begivenhet sted i Boulogneskogen. Som bekjent var det lyktes en av de farligste banditter fra Bonnotsaken, Dieudonné, å ta flukten fra La Santé, hvor han i flere år har vært innesperret. Man eftersporte ham igår i Boulogneskogen, hvor han blev sett i følge med en av sine gamle kamerater. Der var inatt truffet forføininger ti! å jage ham med politihunder, men før denne jakt kom istand, falt Dieudonné på sine gjerninger. Han overtalt en ung herre som var på hjemtur. Denne satte sig til motverge, og det lyktes ham å skyte ned bandittens kamerat med et dødbringende skudd gjennem hjertet, men Dieudonné, som var bevebnet med en jernstang, fikk nu ram på ham og knuste den unge manns panne med et fryktelig slag. I dette øieblikk kom imidlertid noen betjenter av det syklende politi til, Dieudonné verget sig som en rasende med jernstangen. Men politimennene fikk snart overtaket, og med seks kuler i kroppen opgav banditten ånden i samme øieblikk som den mann han hadde overfalt drog sitt siste sukk.
De to banditters lik blev bragt til La Santé, mens det ulykkelige offers mishandlede legeme førtes til La Morgue.
Avisgutten så sig om, ildrød av iver og triumf.
— Og hvem var den unge mann? spurte gjesten fra «Den glade matros» med en underlig hes stemme.
Da reiste avisgutten sig stolt og stor i all sin litenhet.
— Det stod også i ekstrabladet, sa han og rullet med øinene. Hans navn var vicomte Philip Marie de Saban!
KAPITEL VII.
Klokken i den gule sporvogn viste 2, da mannen i kunstnerhatten nådde frem til Porte Maillot.
Vel — avisgutten hadde rett: Vicomte Philip Marie de Saban var død, slått ihjel med en jernstang av en halvgal forbryder. Hans ansikt var mishandlet — det var klart at ingen vilde kunne gjøre sig noen bekymringer med hensyn til identiteten. Og da den samme vicomte ikke efterlot sig noen familie, som lød navnet de Saban, vilde der ikke opstå forviklinger fra den kant. Likeså kjent den unge mann var, da han levet i den lille cirkel, som heter parisisk levemannsverden, likeså ukjent vilde han vise sig å være, når dødens tåker slukte ham. En smukk og dekorativ yngling på orkesterplass var forsvunnet fra livets teater. — beklagelig, men det hender dessverre for ofte til, at man legger særlig merke til det.
Foreløbig var det Jakob Harvis, som levet, mens vicomte de Saban lå stendød på La Morgue iført persianerpelsen og all annen velklædt prakt. Han manglet sitt ur med tilhørende kjede, men det kunde vel Pierre i Cercle d’Haussmann redegjøre for, hvis det behøvdes.
Den unge mann trakk den avskylige hatt ennu dypere ned mot ørene, — det kunde trenges, for det var begynt å regne. Så skyndte han sig ned i den underjordiske ved Porte Maillot og tok en billett til tredje klasse. Det var en av dagens døde tider og der fantes ikke et halvt snes personer i den store kupé. Der lå en efterglemt avis i et hjørne og sammen med den bredskyggede hatt kunde en herre med dårlig samvittighet skjule sig ganske godt.
Jakob Harvis — Jakob Harvis, det var altså nu hans navn. Hans pass så godt ut — en internasjonal hollender født på Java for over et kvart århundre siden. Der var kun et aber ved den nye Jakob Harvis, at han ikke helt behersket sitt hjemlands sprog. Men den unge mann var litt av et sproggeni, så han tvilte ikke på, at han før eller senere skulde rette på denne beklagelige nasjonalsvakhet.
Undres på, hvad det var for en fyr denne Jakob Harvis. Nattens dramatiske møte mellem de to menn, som begge var spillere av naturell, hadde ikke gitt noen nærmere oplysning om hollenderens sociale og psykiske forhold. Ett visste han og det var at mannen ikke var ulik ham selv og der fantes omstendigheter, som talte for, at denne tilfeldige ydre likhet nok motsvartes av visse indre likheter. Forskjellen var kun den, at Jakob Harvis på grunn av sine 3—4 års forspring øiensynlig hadde gjennomgått den motgang som nettop nu syntes å vente vicomte de Saban.
Mens den forlorne Harvis mediterte over sin merkelige, uvirkelige situasjon larmet den underjordiske bane nedover Champs Elyssées og de trakter, hvor vicomte Philip Marie de Sabans ungdom og eleganse hadde utfoldet sig i all sin prakt. Nu var vicomten død og det lot ikke til at avisene skjenket denne sørgelige kjensgjerning noen beklagende ord. Hans kreditorer var formodentlig våknet til aksjon og all sannsynlighet talte for, at nettop i dette øieblikk stod der noen bleke vesener utenfor nr. 235 Claridge, og nedla visse juridiske påstander om å få andel i vicomtens efterlatenskaper. Det var ikke særlig meget, men noe var der jo. Måskje enkelte av de mest iherdige blodsugere og ågerkarler endog hadde innfunnet sig på La Morgue for å sikre sig den dødes garderobe. Det vilde ikke være det dummeste. Foruten pelsen og et elegant kostyme med dertil hørende diamantgarniture og et gulletui, vilde de formodentlig gjøre krav på de 2000 francs i kontanter, som skrev sig fra den dødes — Jakob Harvis’ — tilværelse. Hvis da ikke hollenderen hadde løiet for ham.
Mannen i kunstnerhatten lo uvilkårlig ved tanken på alle disse komplikasjoner. Flere forbausede ansikter vendte sig mot herren i hjørnet, for pariserne ler sjelden like efter lunch. Derimot gjesper de og opfører sig uappetittlig, — noe ikke minst amerikanerne fra krigen har lært dem.
Vel — Jakob Harvis åt latteren hurtig i sig og sank dypt ned bak sin avis. Et eneste blikk i kupéen viste ham tydelig, hvor nødvendig det hadde vært for ham å vise litt forsiktighet. Ti ikke mere enn fire benker foran ham så han en kjent profil. Det var opvarteren Pierre fra Cercle d’Haussmann. Han så om mulig ennu mere sørgmodig ut enn den foregående natt og det bleke ansikt var likesom furet op av alskens sorger og bekymringer. Av og til rokket han med det tåpelige, næringsørgende hode som en gammel kone, der har brent sine siste kaffebønner.
— Uret svir ham i lommen, tenkte mannen i hjørnet. Nu vil han bli kvitt det. Måskje han går av toget ved Hallerne. Der finnes nok av private pantelånere.
Men Pierre gikk av allerede ved Chatelet. Og han var forsvunnen, før den annen nådde hen til utgangen.
