Den gamle jurist hadde i sine unge dager vært litt av en roué. Der finnes mange av hans type i Cote d'Or, hvor omgangen med den skjønneste av alle viner hisser livsinstinktene. Hans omsorg for den nye hertuginne var rørende, men ikke uten egoistiske hensyn. I løpet av 24 timer hadde han foreslått Suzzi tre ekteskaper. Først la han sig selv for hennes føtter, så slepte han sin eldste sønn på samme plass, og da den unge dame avslo disse generøse tilbud, mobiliserte han en av sine klienter, hvis adelsskap i Karl den dumdristiges tid hadde adskillig anseelse.
Men Suzzi forherdet sitt hjerte og tilslutt erklærte hun at såvidt hun kunde innse det, var ekteskap ikke en ny ting for henne.
Denne oplysning fikk advokat Regnier en formiddag, da han sammen med den nye slottsfrøken stod på en innebygget terrasse og så solen synke i fiolett-gylne skyer bak åsene i Cote d’Or.
— Jeg skulde ha lyst til å selge dette slott, sa Suzzi plutselig. Det så ut som om advokaten hadde fått et knyttneveslag i ansiktet.
— Det kan De ikke mene, stammet han . . . . Det var Deres fars ønske at den som De skjenket Deres hånd skulde anta navnet . . . . for at ikke slekten helt skulde dø ut . . . .
Alt dette forstår jeg godt, fortsatte den unge dame drømmende. Men jeg er på en måte allerede gift. Der finnes en vielsesattest i min kuffert. Suzzi Lacombe kunde ikke ta det så nøie med tittel og rikdom. Hun blev gift ved Rivieraen med en ganske almindelig borgerlig mann ved navn Jakob Harvis.
Advokaten strakte ut begge hender. Det så ut som om han vilde helde sig det barbariske navn fra livet . . . . Derefter rugget han på det avblekte løvehode.
— Det er godt at ikke hertugen hadde fått nys om dette. Han vilde aldri ha mottatt en madame — Harvis.
Suzzi trakk på skuldrene.
— Min far levet i et skall, sa hun næsten hårdt. Han hadde opgitt forbindelsen med det liv som leves. Utenfor disse skoger var han en fremmed, hjelpeløs mann.
— Det er meget mulig. Men la oss heller tale om dette uheldige ekteskap. De sa at De på en måte var gift.
Den unge kvinne så litt forvirret ut.
— Vielsesattesten er i orden.
— Men allikevel . . . .
— Det forekommer mig, sa Suzzi avvisende, at De er svært nysgjerrig. Men hvis De absolutt skal vite det, kan jeg gjerne innrømme at jeg aldri har levet i et ordentlig ekteskap. Den mann som på et vanskelig tidspunkt av mitt liv tilbød mig et skinnekteskap for å redde mig ut av en pinlig situasjon, var nok en stor forbryter . . . .
—Hvad sier den nådige hertuginne . . . .
— En forbryter ja, — det viste sig senere. Men han hadde som alle spillere et godt hjerte. Og jeg tror ikke engang han noensinne har kysset min hånd. Tar jeg ikke feil, ligger han nu på Père-Lachaise.
— Kjære hertuginne, sa advokaten og slet sig i sin gråhvite løvemanke, — alt dette kommer uventet på mig. Jeg vet kun at De allerede fra ungdommen hadde en farlig — jeg håper nedarvet — trang til spill. Men nu da De har penger nok til å kjøpe en spillebank . . . .
Suzzi smilte vemodig.
— De forstår ikke meget av det hele, kjære advokat. Det er ikke pengene som interesserer mig. De store spillere er som jegere som holder mere av jakten enn jaktens resultat. Der finnes et skrik i deres sinn efter spenning og atter spenning.
— Det er mig ufattelig at dannede mennesker . . . .
Den unge dame lo stille.
— De tilhører borgerskapet, advokat Regnier, og jeg er en stakkars villfarende bohem, som kjemper for en stor følelse. Spillet har skjenket mig tusen ganger mer enn kunsten, det har hvirvlet stemninger op i mig som har gitt mitt liv sitt verd.
— Enn kjærligheten da? spurte advokaten høitidelig som en der nevner Guds navn.
Suzzi vendte sig bort for å skjule den rødme som langsomt steg op i de bleke kinner . . . .
— Måskje kjærligheten også har noe med spill å gjøre, sa hun efter en kort pause. Den mann som står på min vielsesattest, var innen en viss internasjonal krets av spillere inkarnasjonen av alt spill. Han eksisterte ikke, men han var selve spillets sjel. Og de nevnte alltid navnet med ærbødighet. Jakob Harvis, Spilleren!
— De er altså bare gift med en imaginær person. Et begrep. Det er det underligste jeg har hørt.
Suzzi nikket.
— Mulig det. Men i den siste tid har jeg begynt på et nytt spill. Ikke baccarat, roulette, ecarté. Gud vet hvorledes det vil ende.
— Jeg forstår fremdeles ikke. Et spill . . . . et nytt spill.
Den unge dame vendte sitt strålende ansikt mot ham. Hennes øine gnistret som diamanter.
— Kjære advokat, sa hun med et sukk. Det er det vanskeligste spill av alle. Innsatsen er ofte mer verd enn livet. Gevinst er himmerike og tap er helvete.
— Nu står min forstand stille.
— Blandt mennesker kalles dette spill — kjærlighet.
Den sortklædte kvinne vendte sig bort, og med raske og spenstige skritt gikk hun ut av rummet. Hun nynnet en liten vise som ikke passet for et sorgens hus.
KAPITEL XXXV.
Den unge mann med de mange navn kom sig hurtig av sine sår. Han hadde hell med sig i spillet om liv og død.
De hyggelige omgivelser, den omhyggelige pleie bidrog også meget til å kvikke op en mann som har å kjempe med en nikkelmantlet kules virkning i et så edelt organ som en lunge. Men såret heledes uten noen komplikasjon og fjorten dager efter begivenheten kunde patienten anbringes i en bekvem stol ved vinduet og spille piquet med sin venn Carr.
En sak er imidlertid et lungesår, — det kan heles. Men det er verre med sjelens sår — de virkelige hjertesår, som aldri lar en i fred. Hver morgen, når James Carr med usvekket tålmodighet inntok sin plass likeoverfor sin venn, så han det samme spørsmål i dennes øine: Hvorfor kommer hun ikke tilbake?
Og skotten som hadde god forstand på øinenes tause sprog, svarte hver dag: Suzzis far i Frankrike er død, og hun har en del å vareta. Men tro mig, hun vender nok tilbake.
Men James Carr trodde ikke selv meget på denne tilbakekomst. For nu var jo i virkeligheten Suzzi Lacombe, danserinnen, likeså død som hennes partner. Der satt en høiadelig dame på et fransk slott med en ahnesal fra korstogenes tid. Hennes eiendommer strakte sig utover kjempemessige områder. Snart rykket frierne inn.
En dag syntes han at det var på tide å løfte på det slør som hans syke venn ikke formådde å se igjennem.
— Suzzi, sa han med et forsøk på munterhet, er blitt en fin dame med en masse penger. Hennes far, som var noe i retning av hertug, døde forleden og glemte lille Suzzis små synder ved spillebordet . . . . Nu holder hun på å ordne en eiendom som er likeså stor som halve Skotland . . . . Det tar tid.
Mannen i lenestolen blev meget blek. Han slapp kortene og sank tilbake.
Carr vilde ile ham til hjelp, men den annen avviste ham.
— Jeg klarer mig selv, sa han med et smil. Men jeg kom til å tenke på en ting. Det er ikke riktig av oss å bo her. Jeg føler mig nu såpass bra at vi kan flytte.
— Suzzi har bedt mig bli her til hun kommer tilbake, sa Carr motstrebende. Han hadde selv en følelse av at de levet som parasiter.
— Hun er meget edelmodig, mumlet den syke. Jeg skulde ønske at jeg var helt restituert og hadde min bagasje . . . .
Carr så op med et smil.
— Bagasje har du nok av. Der står tre kufferter i entreen. Jeg vil ikke rose deres utseende, men det er solide saker. Og alle sammen er de merket: Jakob Harvis, «Hollandia», Amsterdam. Det er jo for tiden ditt navn, ikke sant?
— Jeg har ikke noe ordentlig navn og har aldri hatt det, sukket den bleke mann i lenestolen.
— Politimesteren her i byen har en annen mening. Han har sendt din bagasje herop. Han vil ikke se disse kuffertene mere. Det er dine, forstår du om du vil det eller ikke. Du er Jakob Harvis, og bagasjen er din. Hvis du fremdeles driver på å nekte det, gjør du James Harlington Carr til en løgner. Og Suzzi Lacombe kommer i samme situasjon. Du vil vel ikke bringe oss begge i ulykke?
— Selvfølgelig ikke, mumlet patienten trett.
— Nå ja, da er altså kuffertene dine. La oss se på dem. Det er slett ikke sikkert at de inneholder bare skittentøi.
Carr bar de tre kufferter inn. De var herjet av mange reiser, men grunnstoffet i dem var det mest pålitelige svinelær. Låsene så og så ut til å kunne tåle litt av hvert, men det var klart og tydelig, at de hadde vært utsatt for nokså voldsom behandling.
— Kjenner du dem igjen? spurte skotten.
— Nei, svarte den unge mann muggent.
— Politiet har ikke fingret ved låsene, fortsatte Carr . . . . Men det er klart og tydelig at andre enn eiermannen har åpnet dem med vold. Selve låsmekanismen er skrudd ut, da nøkler ikke har vært forhånden. Det har vært kyndige folk som har arbeidet med saken. Senere er låsmekanismen satt inn i all hast.
— Men nøklene?
— De ligger vel i den Biskayiske bukt. Du har mistet dem på svømmeturen.
— Vrøvl!
Carr lot ikke til å høre på den unge manns hissige utbrudd. Han holdt på å løsne låsmekanismene, hvad der viste sig å være en forholdsvis lett sak. Efter en del minutters flittig arbeide reiste han sig.
— En prest i Skotland må også være litt av en smed, sa han . . . . Vær så god å ta for dig. Kuffertene er åpne! Nu får vi se hvad slags mann Jakob Harvis er. Om han eier noe av verdi.
Den første kuffert viste et tykt grønt filtteppe. Da det fjernedes, åpenbarte sig to vel vedlikeholdte rouletter.
— Det stemmer, sa Carr muntert. Jakob Harvis, Spilleren.
Den annen kuffert var helt tom. Der fantes ikke så meget som en lapp papir.
Den tredje kuffert var fylt med tøi. Den så ut til å være helt gjennemrotet. Alt lå i kaos, skittentøi og rent tøi om hinannen.
Patienten lo høit. Det var vicomte de Sabans glade latter.
Carr så op.
— Nå, dette kvikker dig øiensynlig op. Det ser ikke ut til at disse kufferter på noen måte øker din formue. Et halvt dusin manchetskjorter, noen silkebenklær og en mengde strømper. Det meste er skittent. Her er etpar lakksko.
Mannen i lenestolen lente sig over kufferten.
— Min dobbeltgjenger har øiensynlig ikke vært rik på denne verdens gods og gull. Men hvis jeg hadde vært detektiv, så vilde jeg ha sagt at her må der finnes noe av verdi!
— Hvorfor det?
— Jeg har truffet denne Latour eller baron de Grez, som var ombord på «Hollandia», en eneste gang. Han gjorde et visst inntrykk på mig. Det var tydelig nok en meget klok mann. Hvis det er ham som har åpnet disse kufferter, så var det vel for å finne noe — en bestemt verdigjenstand. Han har rotet omkring i feberaktig hast, men uten resultat.
— Det lyder meget skarpsindig. Du mener altså at denne verdigjenstand ennu finnes.
— Måskje! En mann som denne Latour roter ikke omkring i en kuffert uten å søke efter noe virkelig verdifullt. Og hvis han hadde funnet det han søkte, vilde han ikke ha handlet som han gjorde. Man klær ikke en mann av til skinnet midt i Boulogneskogen når man ikke behøver det. Og man plyndrer ikke en av sine assistenter midt på en turistdamper og kaster ham tilsjøs uten at der er chanse til et eller annet godt kupp.
— Du taler som en detektivroman. Men det er noe i det du sier. La oss se nøiere efter.
Kufferten veltedes omkring. Hvert eneste plagg blev vrengt og undersøkt på det mest nøiaktige.
Et kvarter efter reiste Carr sig og tørket svetten av pannen.
— Her finnes intet, sa han. Og det er ikke videre morsomt å rote mellem en fremmed manns skittentøi.
Og for å markere sitt ubehag gav han kufferten et spark som tydelig tilkjennegav en gammel fotballspiller.
Det tunge reisekolli gjorde et lite rundkast og havnet i et hjørne. En stor sprekk i overkantens svinelær viste, at kufferten ikke var kommet helt uskadt fra skottens kraftige støvlesnute.
— Du mishandler min bagasje, sa patienten spøkefullt.
Men Carrs ansikt hadde fått et uttrykk av den største forbauselse. Han gikk hen til den sønderslagne kuffert og trakk den bort til vinduet . . . .
— Hvad er det? spurte den annen spent.
— Jeg har gjort mangen en goal på fotballbanen i gamle dager, sa han. Men dette er den flotteste. Sprekken her er av gammel dato. Den var limet igjen. Nu er den sprunget op. Her er plass både for gull og edelstener.
Uten å forhaste sig stakk skotten sin hånd under overlæret og trakk ut en papirseddel.
— Hvad i Herrens navn kan dette være? mumlet den unge mann.
Carr lo stille.
—Det er en loddseddel til det spanske lotteri. Nu husker jeg det. Da vi forlot Madeira fikk vi meddelelse om trekningen pr. radio. Jeg selv hadde et par lodder og vant noen hundre pesetas. Baron de Grez og hans ledsager var også meget interessert og ophisset. Her har vi årsaken til det hele: Mordet i den Biskayiske bukt, undersøkelsen av kufferten. Undres på om ikke dette . . . . men det skal vi snart se. Jeg har trekningslisten på mig ennu . . . .
Med en hånd som ikke var fri for å skjelve, trakk han op en stor lommebok og bredte ut et omfangsrikt papir.
Efter en kort undersøkelse løftet han hodet.
— Det var som jeg tenkte, sa han lunt. 407869 — akkurat det store lodd. Det blev trukket for 2½ måned siden. Summen kan ennu heves. Du er en heldig mann, Jakob Harvis. Du har vunnet 15 millioner pesetas!
Han rakte loddseddelen til mannen i lenestolen. Men påkjenningen hadde vært hans venn for sterk. Hans hode hang over lenestolens karm.
KAPITEL XXXVI.
Høit oppe i det mest sursaltede Skottland ligger der et lite kirkesogn. Fra høidene kan man stundom se havet skumme mot de sorte klipper. Men det hender ikke daglig, for oppe i Inverness hersker der mer regn og tåke enn de fleste steder i verden. Det er noe grettent over været i det skotske høiland og denne grettenhet har også satt sine merker på folket. De er pålitelige mennesker disse skotter, de vokter sine penger og sin bibel med rørende omhu, men det er ikke videre flukt i dem. Det gode skotske humør er emigrert og finnes på de forskjellige steder av jordkloden i uforfalsket renkultur — i forbindelse med den mest utsøkte skotske whisky.
I disse egne, hvor havets brølen og høifjellets melankoli er livets grunnakkorder, røktet James Harlington Carr sin hjord efter gode, gamle hevdvundne prinsipper. Når han efter sin tre måneders ferie vendte tilbake til sin menighet og kvitterte sin vikar, forsvant verdensmannen, spilleren og drukkenbolten i samme øieblikk han passerte Skottlands grense.
Og jo mere han nærmet sig den hjemlige arne desto mørkere og mer helvetesbestemt blev han i sinnet. De skotske veier er ikke alltid like gode. I begynnelsen av desember hender det at de næsten er ufarbare av regn, sneslaps og søle. En almindelig bil vilde føle sig forurettet ved å bydes på all denne gammeldagse bakkeklyvning. Her var det kun plass for noe i retning av en Ford, som jo er skapt for det grovere veiarbeide.
Der kom også en dag i desember en av disse rulleredskaper på høie melankolske hjulben prustende som et helt kavalerisjokk opover bakkene i Inverness. Bilen var åpen. Der satt to menn på forsetet. Man kunde vanskelig gjøre sig noe begrep om deres alder og kjønn, for de var innhyllet like op til nesespissene i khakitøi og sjaler, og regntåkene bidrog yderligere til å utviske deres utseende.
I timevis hadde de to menn sittet på sine plasser, mens Forden snodde og vred sig, klatret og freste op igjennem det ugjestmilde, desembervaskede høiland.
Plutselig tok mannen ved rattet til orde.
— Der er havet, skrek han inn i den annens øre og gjorde en bevegelse tilhøire med hodet.
Mannen ved siden av ham stirret utover, men han opdaget intet annet enn den tette tåke.
— Jeg ser ingenting, sa han med et sukk, som tydet på en noe deprimert sinnstilstand.
— Det er rimelig nok, brølte den annen. Men du kan høre det. Dets vrede overdøver alt. Selv denne gamle Fords dårlige helbred. Dernede hyler det utenfor gamle Fingals hule. Herfra kommer Macbeths hekser . . . .
— Men også Ossians sanger, mumlet hans ledsager.
Den annen hørte ikke hvad han sa. Han var øiensynlig trett av den lange taushet.
— Der finnes dem som med glede begraver sig heroppe, fortsatte han. Og de elsker akkurat dette vær. Lyset og gleden er deres fiende. De ser med mistillit på solen og dens gjerninger. Dette er nøiaktig hvad vi kaller Guds vrede. Og slik ønsker vi å se Vårherre. Som svøpesvinger over en uværpisket menneskehet.
Den yngre mann vendte sig forundret mot sin ledsager. Han hørte en stemme han ikke kjente. En hård og iskold dommerrøst.
Tiltross for den solide, vanntette påklædning gjennemrystedes han av en lett gysen. Han var en modig mann av den gamle skole, men landskapets fiendske karakter, vindens hyl, havets brøl, — alt sammen samlet sig til en uhyggestemning, som fikk ham til å se syner. Nå — han var heller ikke restituert efter sin sykdom og ulykken hadde tumlet med hans hjertes fred. Andre vilde måskje ha kalt det en lykke. Han hadde jo vunnet det store lodd. Men en spiller bryr sig sjelden om penger, når han er interessert i kjærlighetens farlige game. Og Jakob Harvis følte det tross sine millioner som om han humpet på en stivfjæret Ford den like vei til helvete.
James Carr var også plutselig blitt overført til sitt hjemlands tause vrede fra det fanskap, som kaltes livets gledesstunder. Han hadde glemt det store spills spenning. Nu var han atter presten som med kolde og strenge øine dømte alle menneskelige skrøpeligheter.
Et lite kirkespir dukket op av tåken mellem pjuskete trær. Et landsens gudshus virker ofte formildende i et øde landskap. Men denne gamle, forvitrede bygning, som var omringet av graver, så næsten uhyggelig ut i sin nakne, gråsorte stilløshet. Og Jakob Harvis gjøs atter og lukket øinene. Det var som han så en knyttet stenneve som løftet sig op gjennem gråheten.
— Vi er snart fremme, lød stemmen ved siden av ham. Det er på tide. Om en halv time er det mørkt.
Regnet hadde holdt op å falle. Men lange mørke skygger streifet de treløse høider og et og annet fattigslig lys skinte fra ensomme, lave hus. Ikke et menneske såes, men fra et lite platå åpnet der sig plutselig et utsyn over et mektig, blåsort hav, som med tunge bølger veltet inn blandt takkete og fantastiske klipper.
— Her er mitt hjem, sa James Carr og der var kommet en egen varme i hans stemme.
Bilen svingte inn en liten skrøpelig allé av trær, som alle bøiet sine hoder innover og skjulte en lav bygning like i nærheten av kirken. Noen lys skinte gjennem de nakne grener. Og dypt inne i alleen dinglet der en lykt frem og tilbake.
Plutselig åpnet der sig et stort tun med mørke låvebygninger på begge sider og i fronten såes selve prestegården, — en lang en-etasjes bygning av ubestemt farve og med grågrønt stråtak.
— Velkommen til mitt hjem, Jakob Harvis, sa Carr og strakte sin hånd ut for å hjelpe sin venn . . . . Gud bevare din inn- og utgang.
Den unge mann tok den fremrakte hånd. Han følte sig helt underlig til mote. Det var som om han skulde tre inn i et fengsel. Og da den tunge, klossete dør lukket sig efter ham og han stod inne i en slags hall med mørke beisede vegger, mintes han uvilkårlig de mørke ord fra Den guddommelige komedie om at de som trer inn her, må la alt håp fare.
Han smilte uvilkårlig over sin tåpelighet, men smilet stivnet om hans leber, da et gammelt bredskuldret fruentimmer uten yderligere formaliteter begynte å avføre ham det solide yttertøi. Det bleke, kjøttrike ansikt, de små tindrende øine var akkurat av den sort som man kan tenke sig hos en overvokterske for et gammeldags sinnsykeasyl. Han gjorde en bevegelse som om han vilde protestere, men de store, kraftige hender slapp ikke taket og trakk av ham tøiet med en kyndig sikkerhet som utelukket enhver motstand. Et svakt minne fra en fjern og anonym barndom gled inn i hans bevissthet. Således blev han behandlet engang da han lå i svøpet.
Uvilkårlig måtte han le over denne merkelige idéassociasjon. Men latteren lød slett ikke i det lave rum. Den likesom forsvant og kvaltes etsteds i mørket.
Da åpnedes der en dør. Der flammet en rød ild på en peis. Men det var ikke helvetes ild. En skikkelse reiste sig fra en kubbstol. Det var en kvinne, og hennes varme øine lyste imot ham.
I dette øieblikk forstod Jakob Harvis at han var på veien til himmerike. For kvinnen strakte sine armer ut mot ham.
Det var Suzzi Lacombe.
KAPITEL XXXVII.
Der gikk to unge strålende solskinnsmennesker ned over Champs Elysées. Det var tidlig på formiddagen og liten trafikk. Barnevognene rullet ned til Tuillerihaven og de gamle hundepassere trenerte sine velinnpakkede luksusdyr.
Det var i begynnelsen av februar, så ingen kunde forlange noen særlig varme og vårfornemmelse. Men solen hadde slik makt at det formelig knaket i kastanjeknoppene.
En gammel dikter satt på en benk og slikket sol. Han var ikke stort verd. Når man mister sin tro på menneskene og sin tro på sig selv, kan alderstegne skriblere gå hen og henge sig. Men solen er nu engang utnevnt til livsfornyer av poetene og den ærverdige dikter mumlet noen smukke vers til ære for vårens mester.
Da fikk han se de to unge mennesker som med raske fottrinn og tett omslynget vandret fremover i solskinnet. Den gamle mann reiste sig halvt, så sank han tilbake med et svakt sukk. Han hadde et øieblikk tenkt på å hylde denne solskinnsungdom som så åpenbart seilte inn i det store lykkeland, men han betenkte. sig. Måskje de vilde tro at han var en tigger. Og gamle diktere kan dø, men tigge gjør de ikke.
Den unge dame i det lette og elegante pelsverk hadde imidlertid opdaget dikterens bevegelse. Måskje hun kjente det gamle forvitrede løvehode fra sin barndoms billedbøker. Uvilkårlig stanset hun, løsnet sin arm fra sin ledsagers og nærmet sig langsomt.
— Kjære mester, sa hun ærbødig, jeg ber Dem om undskyldning fordi jeg forstyrrer Dem denne herlige vårdag. Men vi er to mennesker, som har vunnet i livets spill. Vi hadde små chanser. Kortene satt uheldig. Den hvite kule rullet inn på de gale tall. Alt syntes å vende sig imot oss. Men plutselig en dag lysnet det for oss. Vi var spillere, kjære mester, og så vant vi det store lodd.
— Det store lodd?
— Ja, ikke bare det. Men det største lodd. Det som så sjelden faller ut på et dødelig menneske. Kjærlighetens gevinst.
Den gamle dikter var blitt litt overrasket over denne tiltale. Men han fattet sig hurtig.
— Der er mange som har talt som Dem, unge skjønne dame. Kjærlighetens store lodd — det har vi alle sunget om. Vi har trodd at det lå i våre hender, men når vi skulde heve gevinsten, fantes den ikke. Livet er en skuffelse, kjærligheten en illusjon.
— Mester, sa den unge mann ærbødig, si mig er solen der en illusjon,— er lykken i våre ansikter, sangen i våre hjerter en skuffelse?
Den gamle mann sukket.
— Jeg vet intet, mumlet han og bøiet sitt hode. Men selv solen kan ikke få mitt hjerte til å svulme av sang. Hver morgen er for mig en bekymring for den dag som kommer.
De to unge mennesker så et øieblikk på hinannen. Som efter en felles innskytelse la kvinnen sin håndveske og mannen sin lommebok i den gamle poets skjød.
Han gjorde en avvergende bevegelse.
— Å, ta det, sa den unge dame inntrengende. Det er en morgengave fra vårsolen, vår unge lykke.
Og uten å avvente noe yderligere svar skyndte de sig videre.
Men vi følger deres vei. Den gikk ikke til smykkebutikkene i rue de la Paix og heller ikke til de store toalett-artister. De to lykkelige søkte et annet fredens sted. Kirkegården Père-Lachaise.
Efter en kort vandring mellem lutende sørgepiler og sorgfulle cypresser nådde de hen til et lite hjørne. En uanselig sandsten med forgylt innskrift, som lyste frisk og ny, var reist over det friske muld.
Den unge mann tok sin hatt av og bøide sitt hode. Så leste han inskripsjonen: Vicomte Philip Marie de Saban. Falt for morderhånd. Reist i takknemlighet av Paris’ kommune.
Men hans ledsagerske trådte nu frem.
— Den mann som skjuler sig under dette navn, sa hun stille, var en stor forbryter. Men mig har han alltid behandlet som en datter. Jeg skylder ham meget. Han skjenket mig Jakob Harvis. Min venn, min elskede, min ektefelle.
Og de to solskinnsmennesker falt i hinannens armer og gråt av lykke.
Det stod en benk like ved siden av graven. Der blev de sittende.
— Jeg har idag fått et brev fra James Carr, sa den unge mann efter en pause. Det lyder litt underlig. Men jeg kjenner ham. Nu er han i sitt hjem, og der er han den strenge prest som revser og formaner.
Og han leste:
Venner!
Jeg følte det som en tung plikt å føre eder i en lovlig ektestand efter Guds lov. Jakob Harvis og Suzzi Lacombe! Jeg formaner eder å vandre frem på livets vei, ærlige og trofaste mot hinannen. Søk aldri mere lastens huler eller Belials barn og fortfar ikke i det levnet
