55
Det tok hele Kvelden frem at faa Buskapen
paa Baas. Gang paa Gang hadde Ingvild og Vechl-Karen
været tilskogs for at jage Vildkjør tilvolds,
og nu, da de omtrent var færdige med at melke,
var bare Morlik, Ingvilds egen Ko, borte.
«Aa, ho kjem nok att, mar a bir alene,» sa Kirsti Moumb. «Ho var slem slik ifjor au,» føiet hun til.
Men da Melkningen var færdig og de bar Melkesaaen ind, mente Ingvild, at nu kunde hun ikke vente længer.
«Ho er dree aat Stormyren,» sa hun. Og der var Søkkjedy.
Nei, Moren mente, de fikk endnu vente. Og saa ventet de da endnu, mens de silet Melken og bar paa Boden.
Men som Moren hadde baaret den sidste Ringe ind og snudde sig for at spørge Ingvild om Nøklen, saa hun hende ikke.
Hun gik til Døren og saa ut i Svalen.
«Ingvild,» sa hun.
Da kom Vechl-Karen, som hadde staaet paa Svalstenen, ind og hen til Moren.
«Aa er a Ingvild etter?» spurgte Kirsti Moumb.
«Ho gikk etter Kuen,» svaret Vechl-Karen. «Ho vart saa illsvien.»
Kirsti Moumb fikk slik Angst medét. Fort drog hun ut av Svalen og oppover mot Rakstgutuen.
«Ingvild!» ropte hun.
