TIENDE KAPITEL
Der drog et lystigt, larmende Følge øde Østerdalen opp. Kjærrer med Kvindfolk, gamle og unge; Mænd, som steg af og gikk i Bakkene; Latter og høi, trygg Tale, som hørtes langt og lydt i Skogstillheten. Foran en Unggut, som blistret og sang, og paa fremste Kjærren en lys Jente, som alt i ét sat og smilte.
«Her kjem Troilla fraa Krestian,» ropte Marthe Berge til gaaende Folk, som de kjørte forbi. Og selv Ragnhild Nordsét, som sat gammel og alvorlig og var paa Langfærd, maatte smile.
Slik drog Troldfolket Dalene frem som en Stripe af Æventyr gjennem øde Skog.
Otte Dage senere drog der et tausere Følge Ringdallsbygden opp. En Buskap vaarmagre Naut, tjafshaaret, skanket og stivbent, brunsvart af Gjødsel baade paa Fætter[1] og Lænd; somme med Saar. Foran en Jente med en brunsadlet Ko i Baand; bakefter en Gut med Paak. — Det var Lauvros og Moumbsbuskapen, som Fogden, Hrr.
- ↑ Fætter = Knær.
