154
faaet Ingvild Moumbs Bekjendelse, hadde han arresteret baade hende og hendes Moder. Nogle Dage senere hadde han ogsaa i Kongens Navn ladet Lensmanden hente Ragnhild Nordséts Ko Lauvros og den hele Buskap paa Moumbsæteren og ført dem til sin Fogedgaard Lombnes, hvor de gikk i Hjemmehavn Høsten fram.
Nu var der holdt Slutforhør i flere Dage, baade over Marthe Berge og flere andre af de Sigtede; men alle hadde negtet paa skjære Livet, de som Kirsti Moumb; ja selv Gammel-Ragnhild Nordsét hadde tat sin Bekjendelse tilbake og negtet haardnakket, hun som de andre. «Je maatte da frelse Baane,» hadde hun sagt. Bare en eneste hadde holdt Stand med Døden for sine Øine — Ingvild Moumb. Rolig, likesom dræpt i sin Sjæl, hadde hun sittet og hørt Hrr. Simon berette hendes Bekjendelse og hadde tilslut ganske stille sagt Ja dertil. — — —
— — Det sidste Forhør var slut. Retten hadde trukket sig tilbake og var atter kommet ind; Thingstuen var myldrende fuld af Folk, som var komne for at høre Dommen.
Der var gravstillt i Stuen, da Skriveren, Hrr. Liv Borch, slog til Lyd; fælent stille som ved en Henrettelse, før Øksen falder. Lagrette og Præst sat bleke; de Anklagede stirret med stive Øine.
Pludselig fôr der som et Chokk gjennem Døds-
