Side:Ibsen Samlede Værker IX.djvu/412

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
Foldal

(varmt). Jo, John Gabriel, det nytter alligevel. Det er så lykkeligt og så velsignet at tænke på, at ude, rundt om os, langt borte, – der findes dog den sande kvinde.

Borkman

(flytter sig utålmodig i sofaen). Å, lad bare være med den digtersnak!

Foldal

(ser dybt krænket på ham). Kalder du min helligste tro for digtersnak?

Borkman

(hårdt). Ja, jeg gør! Det er dette her, som er skyld i, at du aldrig er kommen frem i verden. Hvis du vilde la' alt sligt noget fare, så kunde jeg endnu hjælpe dig på fode, – hjælpe dig i vejret.

Foldal

(mens det koger indeni ham). Å, det kan du jo ikke.

Borkman

Jeg kan, når jeg bare kommer til magten igen.

Foldal

Men det har visst forfærdelig lange udsigter.

Borkman

(hæftig). Tror du kanske, at den tid aldrig kommer? Svar mig på det!

Foldal

Jeg véd ikke, hvad jeg skal svare dig.