— Det bar videre og videre. — Nu var der da
litt lise i det; her kom hun atter paa vandet og fik
høre bølgenes skvulp mot skibssiden. Slikt kunde hun
forstaa; og derfor syntes hun ikke den del av veien
var saa værst, skjønt det var fælt med hundsing og
vildlevnet ombord.
— En vakker idag la de tillands i Millwaukee. Her òg var det bare at ta ny start og saa længer ind i det fremmede. — — — — Videre og altid videre. — Strømmen gik og gik. Ende var der altsaa ikke! —
— De kom riksende op til et sted som het Prairie du Chien, — det var visst i staten Wisconsin? Derfra karret de sig fram til Lansing i Iowa, omsider til Filmore County, Minnesota. Og saa blev det ikke slut paa det der heller! —
— — — Nu laa hun her paa en liten græsbakke langt inde i en uendelighet hvorfra der ikke førte vei! — Det forekom hende at hun hadde levd mange liv. I hvert av dem hadde hun ikke gjort andet end vimre og vandre, og bestandig længere bort fra sine.
Hun satte sig op og sukket, lot synet vandre. — — — Det eiendommelig bløte og dog sterke i hendes ansigt passet ind i omgivelsene som et pent billede der har faat en heldig ramme. —
Guttene og barnet hadde det svært trøisamt heroppe. Her var saa meget rart mellem græsdottene naar de først blev opmerksomme paa det. Han Store-Hans kom med haanden fuld av smaa, flate røde stenfliser, der saa ut som om de var spikket ut av et fjeld, — spidse i enden, blev jevnt bredere og saa ut som spydodder. Skarp egg hadde de paa begge sider. Rundt bredenden var der filet ind en skore. — — Der kom han Ole med flere, og hadde git søsteren to. — — — Moren sat der med stenene i fanget, tok op én efter én og saa paa dem. — Disse maa mennesker ha laget? tænkte hun.